X: Chisholm champs/mestre
It will be marvellous to crawl into bed tonight after five days of sports, lack of sleep and full-on program. But it was exceptional to win the soccer battles versus Glenn and Menzies. The first rival on campus was not much competition, but the Menzies game was hot-headed. The cold came with the darkness, as the games were delayed to after 5pm. But on the field, the temperature was high the intensity evident. A hopeless referee penalty give-away, started us off with 1 down. The half was tight, and a penalty on the other side of the field balanced the score for half time.
Originally I was on my way to church at 6pm, and was to leave after the first half. I took of my jersey, and got ready to run back and take a shower at 5:45. Dodgy opponents and an incompetent referee (not as a person) did so I couldn’t help myself. I put shirt 23 back on. We won 4-1 (again). It was worth it. Unluckily, the girls lost.
I have struggled a little bit with bad consciousness after that game though, as I was supposed to bring my Malaysian friend Wei Giap (“Anderson”) to church tonight. I do not make compromises with God, who fortunately can be worshipped in various ways anytime. And Wei wanted to se the second half just as much as I wanted to play it. He’ll come next Sunday.
---
Det skal bli uendelig godt å krype til køys i kveld etter fem dager på rad med idrett, mangel på søvn og fullt program. Men det var eksepsjonelt å vinne fotballbataljene mot Glenn og Menzies. Den første rivalen på universitetsområdet bød ikke på mye utfodringen, men Menzies-kampen var ilter. Kulda kom med mørket, ettersom kampene ble forsinket til nærmere 17 på ettermiddagen. Men på banen var temperaturen høy og intensiten tydelig. En håpløs dommeravgjørelse ga straffespark til Menzies, som dermed skårte først. Omgangen var tett, men en straffe på motsatt banehalvdel ga uavgjort til pause.
Egentlig var jeg på vei til kirka til klokka 18, og tok av meg drakten og gjorde meg klar til å springe tilbake og dusje 17:45 etter første omgang. Sleipe motspillere og en inkompetent dommer (som dommer ikke som person) gjorde at jeg ikke klarte å dy meg. Jeg dro på meg trøye 23 igjen. Vi vant 4-1 igjen. Jentene tapte dessverre begge kampene.
Jeg har slitt litt med dårlig samvittighet i etterkant da jeg i utgangspunktet skulle ta med Anderson (Wei Giap Ho), en malaysisk kamerat, med på Gudstjeneste i dag. Det var verdt det, selv jeg ikke gjør kompromiss i forhold til Gud. Han kan heldigvis tilbes på mange måter til alle tider overalt, ikke bare i kirken. Og Anderson ville også se andre omgang like mye som jeg ville spille den. Han blir med neste søndag.
X: Treasured moments/Skattejakt
21 posts, 21 clues and 21 gifts. Darshini celebrated her 21st birthday today, and most of team Tu Tu Ru (the close 11) met up bright and early 7 AM to finalize the treasure hunt we had prepared. The various notes, balloons and presents were distributed and hung before we awoke Darsh around 7:40. About an hour later she had gotten through all the riddles, wrapping papers and met us at her favourite spot on campus – under some trees by the river (the Moat). On forehand, we had raced around campus first to prepare, then to spy on the birthday girl. She was very pleased.
The party itself, at night, was groovy as well. A truly enjoy serving in the role of someone responsible for setup, organizing and cleaning. As the last of five speakers, I was already moved when I got behind the microphone. Although I didn’t exceed a slightly watery look, it is the first time I have been emotionally “unbalanced” Down Under. Even though I’m sure it will happen again, and I was likely trigged by the fact that I am too leave soon, I don’t think it was just by chance that it happened in regards to my good friend Darshini.
Around 50 people visited “The Art Centre” at Chisholm College for finger food, music, chat, photographing, socializing – with focus on the lady of the day; Darshini.
The volleyball win earlier proceeded easily today. We won in three sets, but I played far from optimal. I don’t really get this middle position/spiking.
----
21 poster, 21 hint, 21 gaver. Darshini feiret sin 21ste bursdag, og team Tu Tu Ru (de nære 11) stilte opp 7 på morningen for de siste forberedelsene til skattejakten. De ulike lappene, ballongene og gavene ble fordelt og hengt opp før vi vekte Darshini rundt 7:40. Rundt en time senere var hun gjennom alle gåtene, gavene og møtte oss på hennes favorittsted – under noen trær ved elven som går gjennom universitetsområdet (The Moat) hvor de av gjengen som hadde anledning befant seg. På forhånd hadde vi sprunget som gale rundt omkring for å spionere på bursdagsbarnet. Darshini var svært fornøyd.
Selve festen forløp flott. Jeg anså meg som og ble småansvarlig for organiseringen oppsett, gjennomføring og opprydding. Jeg trives i denne rollen. Som den siste av fem talere, var jeg allerede rørt av å høre de første ut. Dette er første gangen jeg har vært emosjonelt i ”ubalanse” siden jeg kom til Australia. Selv om det nok vil skje igjen, og jeg delvis ble trigget av det faktum av at jeg snart forlater, var det neppe tilfeldig at det skjedde i sammenheng med Darshini. Rundt 50 mennesker var innom ”kunstsentret” på Chisholm til småretter, musikk, prat, billedtaking, sosialisering – med fokus kveldens dronning.
Volleyballkampen gikk relativt lett. Vi vant enkelt 3-0, men selv spilte jeg så langt fra optimalt. Jeg får ikke helt til denne senter-smashingen.
X: Red Rules/Rødt regjerer!
I was very close to return to bed after the first half. It was 5:30 am and Liverpool was down 3-nothing against major AC Milan in the Champions League final. But as it has been 21 years since “The Reds” played in the final, and because it’s the only club for which I could destroy my sleep, I stayed in sympathy. Then, in the second half, the unbelievable happened: Liverpool scored three times in seven minutes! The extra time passed without goals, and Liverpool won the penalty shoot-out. For the first time since 1984, and for the fifth time in total, they are
kings of Europe!
Happy birthday to all Liverpool supporters!
----
Jeg var svært så nære fra å gå tilbake i søvnmodus etter første omgang. Klokken var 5:30 og Liverpool lå under 3-0 mot AC Milan i Champions League finalen. Ettersom det er så lenge siden ”de røde” har vært i finalen, og i grunn er det eneste klubblaget jeg vil rote til nattesvønen for, ble jeg værende mest i sympati. Ut i andre omgang skjedde det utrolige: Liverpool skårte tre mål på sju minutter. Ekstraomgangene forløp målfrie og Liverpool vant på straffespark. For første gang siden 1984, og for femte gang totalt, er de
best i Europa!
Gratulerer med dagen, alle Liverpool-supportere!
X: Time travel/reise i tiden
The last weeks of a semester are always particularly busy. I don’t have any exams, which lays more pressure on my final assignments. Sunday night I was in for a bit of a shock. I thought last week of school (next week) = last week of assignments, and thought I had lost a week to hand in one of my assignments. Fortunately, I got the mix-up explained Monday, and regained my “lost” week. Next week (week 13) is the last of lectures. The following (week 14) has the final deadline for my last assignment. In addition to the two major ones, I have three assignments for my internship subject. These are close to done, though. What a relief it will be to complete it all. I haven’t been chiefly happy with the results of my recent assignments, but have dedicated this last bit of Australia (for a while) to God, friends, sports and extra-curricular activities.
As my number of days left in Melbourne is dropping quickly, I wish sometimes I could have a time machine device. I would not like to redo what I have done, I have enjoyed it, but stretch time in a way to make me able to experience more and be longer with the new friends of mine.
---
De siste ukene I et semester er alltid travle. Jeg har ingen eksamener, som legger et større press på mine siste innleveringer. Søndag kveld gikk jeg inn i en sjokktilstand. Jeg trodde den siste uka med undervisning (neste uke) = den siste uka for innlevering, og så plutselig sju arbeidsdager forsvinne i kalenderen. Heldigvis fikk jeg forklart skilnaden mandag, slik at min fortapte uke nå har vendt tilbake. Neste uke (uke 13) er den siste med undervisning. Uka etter (uke 14) holder den siste fredagen for å overlevere skriftlige produkter. I tilegg til en stor oppgave i hverta av de to teoretiske fagene (magasin forslag og dokumentarskript), har jeg tre oppgaver relatert til min praksis (fag tre). De tre sistnevnte er nærmest ferdige.
Det skal bli deilig å fullføre. Selv om jeg ikke har skåret like høyt som ønsket angående mine siste oppgaver, har dette halvåret vært flott da jeg har dedikert det til Gud, venner, sport og andre fritidssysler.
Mens mine gjenværende dager i Melbourne renner vekk, ønsker jeg tidvis at jeg hadde en form for tidsmaskin. Ikke for å gjøre noe om igjen, opplevelsene har vært storartete, men for å strekke tiden litt slik at jeg får opplevd mer og vært mer sammen med mine nye venner.
X: Service on hold/på vent
Costumer phone service sucks. Especially if you are calling them, because they didn’t get back to you as they said they would. The odds for that a human being picks up the phone, when that eventually happens, are microscopic. After pressing all your selected choices to the automatic answering system, you are put on hold. These phone lines are rarely free, rather more expensive than normal calls, and the only reason you are calling is that their product does not work properly. My theory is that if you are in a hurry and/or are somewhat frustrated, hearing meditative tunes through the phone is not the preferable option. First of all, the sound projection is often horrible. Secondly, it is easily provoking with romantic ballads when you are irritated in the first place. It’s like someone replying with baby language when you prepared to have a serious conversation. If not straight to black metal, at least one should be able to select music oneself – as the final question in the maze of key pushing – towards the ultimate goal of getting to talk to a costumer service person. And, as expected, Canon had messed it up again. They will get back to me (again) – within 24 hours. Yeah right.
My sister officially became an adult today, turning 18 years old. Hurray! She has been mature for a long time, but it is still special. No one in my family can any longer judicially be classified as kids.
As usual, I met up with Chaplain Peter for chat at 1pm. Jena, a former floor mate, dropped by this evening. I spent most of my day working on a documentary script for one of my subjects (Broadcast and Electronic Journalism).
-----
Servicetelefoner er noe herk. Særlig ikke om du ringer fordi de ikke har ringt deg tilbake eller tatt kontakt slik de sa de ville på forhånd. Sjansen for at et menneske svarer først er minimale. Etter å tastet inn diverse preferanser, blir du satt på vent. Disse kundetelefonene er alt annet enn gratis, ofte dyrere enn vanlig takst. Og den eneste grunnen til at du ringer er fordi produktet du kjøpte ikke fungerer som det skal. Har du lite tid eller stor frustrasjon er min teori at meditasjonsmusikk gjennom et telefonrør ikke er mest fordelaktig. For det første er lydgjengivelsen dårlig. For det andre er det nesten provoserende med romantiske ballader når du selv er lett irritabel. Det er som noen begynner å snakke babyspråk med deg når du ønsker å uttrykke deg på seriøst vis. Om ikke rett på svartmetall, burde man i alle fall få sjansen til å velge – som siste tastetrykk i valglabyrinten mot målet om å snakke med en kundebehandler. Canon hadde rotet det til for meg, og skal rnge meg tilbake i løpet av 24 timer. Liksom.
Min søster ble myndig i dag. Hurra hurra hurra! Hun har vært moden lenge, men det er likevel spesielt når ingen i familien lenger kan juridisk bli klassifisert som barn.
Som vanlig møtte jeg studentprest Peter til prat klokken 13. Jena, en tidligere etasjedeler, kom innom i kveld. Jeg brukte mesteparten av resten av dagen til å jobbe med min dokumentaroppgave for et av mine fag (Broadcast and Electronic Journalism).
X: Mildly bushed/småutkjørt
Sportswise, there are two things I hate more than losing; not to play or get injured. Today Falcons lost 3-1 in a match in where I only played half a set. Even if my shoulder did not feel painful, which is a great journey up, the injury is partly responsible for me starting (and finishing) on the bench. I wasn’t really able to prove myself worthy a position either. It takes about an hour of driving each way to get to the venue, and we had refereeing duty after the game. All in all, today was not one of those days where you rather spend a day with inside sports when the sun is shining outside.
In a more neutral light, had I been the coach, I would probably have placed myself on the bench. But I did not pay and practice to watch first division volleyball. I am not that interested. If this tendency perseveres, I will suggest that I could play second division or soccer. However, with only three or four matches remaining before I leave, I believe I will remain in the game.
My dissatisfaction is partly sponsored by this fatigued condition I have had the last couple of days – providing me everything but more energy.
---
Idrettsmessig er det to ting jeg hater mer enn å tape: å ikke spille eller bli skadet. I dag tapte Falcons 3-1 i en kamp jeg spilte et halvt sett. Selv om skudra ikke kjentes vond, som er en stor opptur, har skaden også en del av skylda for at jeg startet (og sluttet) på benken. Jeg fikk ikke engang muligheten til å prøve meg skikkelig frem. Når det tar en time å kjøre frem og tilbake, og vi hadde dommeransvar etter kampen, føles det ikke som noe stort kick å benytte en dag med innendørsidrett når sola skinner utenfor.
I et mer nøytralt lys, ville jeg som trener for så vidt selv ha satt meg på benken. Men jeg har ikke betalt og trent for å se på førstedivisjonsvolleyball. Så interessert er jeg ikke. Om denne tendensen vedvarer, foretrekker jeg å spille andredivisjon eller fotball. Det er ikke snakk om mer enn tre kamper til, så jeg holder nok ut.
Denne merkelige utmattete tilstanden, virker ikke å slippe taket, som gir meg alt annet en mer energi.
Det har ikke blitt gjort mye fornuftig på kveldstid her i gården.
X: Party in a suitcase/Fest i en koffert
Suitcase Ball was the formal dance this semester for my campus college (Chisholm). Well over 100 people arrived in the “Eagle Bar” (uni bar), caught the tram to the city, eventually to wind up in “The British Crown” downtown. Dancing, music – including live bands -, finger food, candy, photographing, small and larger talks and socializing made this s a great night. Mabru’s dear Anko, also from the Maldives, is visiting and proved to be a great dude.
The ticket buyers needed to put down a name of a potential travel partner, as a free interstate trip was drawn towards the end. It also brings meaning to the origin of the name of the ball. I had put Darshini down, which lead to us arriving together, leaving together and wearing matching outfits.
A thought I had confirmed today, was that one is never so alone like the times you are by your self in a social setting. It seemed as if a few souls out there had the blues, coming and going alone. I felt like go talk to someone, but didn’t act on my intuition – which now makes me feel bad somehow. For all I know, I could be interpreting their well-being wrongly.
Personally, I was not fully fit physically (, but had a great time). I haven’t quite been myself lately, which I experienced during my jog last night. As I result, I did not attend any after parties, also because of my volleyball game tomorrow.
My doctor called me at 6:45pm, imagine those working hours, and gave me green light for playing tomorrow – if I was careful. My coach told me I had to play – even if it meant I had to kick the ball.
A decently efficient day of writing was succeeded with soccer practice for Chisholm. The starting 11 will most likely roll over the competing colleges; Menzies and Glenn next Sunday. I was kicked above my shin pads, and stepped hard on my big toe. This is the first time I have had a bruise in I don’t know how long. It’s more of a curiosity than painful.
Pictures will be available soon.
---
Suitcase ball var dette semesterets formelle dans for mitt residenskompleks. Godt over 100 mennesker troppet opp i ”ørnebaren” (universitets bar heter Eagle Bar), tok så trikken til byen, for til slutt å ende opp i et lokale downtown. Mye dans, musikk, småretter, godterier, billedtaking, prat og sosialt samvær. En flott kveld med bra underholdning. Mabrus kjære fra Maldivene, Anko, er på besøk og viste seg som en flott type. Ettersom det ble trukket et par som fikk en reise innad i Australia, derav navnet koffert dans, måtte billettkjøperne føre opp en reispartner. Min ble Darshini, som førte til at vi kom sammen, dro sammen og bar lignende antrekk.
En tanke som jeg fikk konstatert i dag, er at man er aldri så alene som midt i et sosialt lag - for seg selv. Det virket som et par sjeler ikke koste seg for mye der de troppet opp og dro uten følge. Jeg følte litt for å slå av en prat med noen av dem, men gjorde ikke noe av tankene.
På min side, var jeg likevel ikke helt i fysisk slag, men hadde det gøy. Jeg har ikke vaert helt meg selv de siste dagene, som jeg blant annet opplevde under en joggetur i går kveld. Men noe etterfest ble det ikke, da volleyballkamp venter i morgen.
Min lege ringte meg i 18:45 da jeg var på tur ut. Jeg fikk beskjed om at det var greit å spille, om jeg ikke tok for hardt i. Og treneren min, John, sa at pga mannskapsmangel må jeg stille selv om det betyr at jeg må sparke ballen.
En passelig effektiv skrivedag, ble avløst med fotballtrening for Chisholm. Det er et skikkelig mannskap som skal ha målkalas med Glenn og Menzies (de to andre ”studentcollegene”) om litt over en uke. Jeg fikk meg en trykk på leggen og en blå tå - som er første gangen på aldri så lenge jeg har fått blåmerke.
Bilder vil snart være tilgjengelig.
X: Quick updates/kjappe oppdateringeringer
¤ My ultrasound did not reveal as much as expected. So instead of getting an injection, I got anti-inflammatory tablets. Those I will chew up till Saturday, and by then I should be close to repaired again. Hopefully.
¤ Saturday I played soccer again due to my shoulder-resting break from volleyball. The possibly last game for Northern Pumas ended 0-0. Even though I still have a no-loss record with that team, I felt anything from on top, made a few strange decisions and played far from optimal. And it is always annoying not to win when you should have.
¤ Sunday I met Chido in Richmond Assembly of God for an inspiring R&B service.
¤ Despite my shoulder, I was playing coach for Chisholm in the inter-college competition last Wednesday. Glenn & Menzies (the two other colleges) normally always win in the sportive battles, but not this time. A great feeling, no matter how annoying it was not to be able to spike.
---
¤ Ultralyden viste ikke så mye som ventet, og i stedet for å ta en sprøyte, fikk jeg anti-betennelse tabeletter. Disse knasker jeg frem til lørdag, og så er jeg forhåpentligvis nær i orden igjen.
¤ Jeg spilte fotball igjen lørdag på grunn av skulderpause. Min sannsynligvis siste kamp for Northern Pumas Green endte målløst. Selv om jeg har en ingen-tap statistikk med laget, følte jeg meg ikke i toppslag, tok en del merkelige avgjørelser og spilte langt fra optimalt. Og det er alltid irriterende ikke å vinne når man sannsynligvis burde.
¤ Søndag traff jeg Chido i Richmond Assembly of God for en insipirerende R&B-Gudstjeneste.
¤ På tross av skuldra, var jeg spillende trener for Chisholm i college-konkurransen (”studentby”) forrige onsdag. Glenn og Menzies (som er navnet på de to andre collegene) vinner som regel i alle idrettene. En herlig følelse, uansett hvor irriterende det var å ikke kunne smashe.
Gratulerer med dagen!
Jeg ønsker alle mine landsmenn og dets sumpatiske patrioter en riktig nydelig 17. mai! Selv om jeg er over 17000 kilometer hjemmefra (
Melbourne-Oslo +
Oslo- Tromsø), er jeg lykkelig norsk i dag. Hipp, hipp, HURRA!
X: Final/Siste 35
Starting tomorrow, I have 35 days left in Melbourne. I have become more and more conscious about departure lately, and the feeling does not seem to weaken. 20th of June around 4 pm, I have locked the door of Chisholm College, room 10CG, for the last time. I am superexcited about going to Thailand and 10 days later return to Norway. That is, I am ready to go. But man, I am not ready to leave yet.
Even if one does not (quite) realise what you’re missing until you don’t have it anymore, obviously, I start sensing what it will be like. And I don’t like it. I hardly ever feel attached to places as such, but there are various people with whom I have bounded. This cannot be proven scientifically, but we all know it is there.
The downside about travelling is that you have to leave. Even if you stay somewhere permanently, you’ll permanently leave home or wherever you are coming from behind. The upside with living in 2005, is that any destination (somewhat close to an airport) can be reached within a couple of days. I cannot promise that I will return, but I can swear that I would like to return down under one day or more. I know this for a fact – 35 days before I leave.
---
Fra og med i morgen, har jeg 35 dager igjen i Melbourne. Den siste tiden har gjort meg gradvis mer klar over at jeg forlater snart, og følelsen virker ikke å avta i styrke. 20. juni rundt klokken 16 har jeg lukket døren til Chisholm College, rom 10CG, for siste gang. Jeg er rågira angående min forestående Thailand-visitt, og etter ti dager returnere til kjære Norge. Jeg er klar for å dra. Men gosh, jeg er ikke klar for å forlate ennå.
Selv om man ikke (helt) forstår hva man vil savne før man ikke har det lengre, naturlig nok, har jeg virkelig begynt å sense hvordan det kommer til å bli. Og jeg liker det ikke. Jeg føler meg sjelden knyttet til fysiske steder, men det er en rekke mennesker jeg har knyttet bånd til. Dette kan ikke naturvitenskapelig bevises, men vi er alle klar over dets eksistens.
Minussiden med å reise er at man må dra. Selv om man skulle bestemme seg for å forbli på permanent basis, har man allerede permant forlatt hjemme eller hvoren man kom fra. Plussiden med å bo i år 2005 er at hvilken som helst destniasjon (i nærheten av en flyplass) kan nås i løpet av et par dager. Jeg kan ikke love at jeg kommer tilbake til Australia, men jeg kan sverge på at jeg ønsker å returnere down under en vakker dag (eller flere). Dette er et faktum – 35 dager før jeg drar.
Kalde, nasjonale føtter
Nærmere midnatt ble jeg plutselig veldig usikker på hvorvidt jeg skulle dra på 17.mai feiringen i morgen (15. mai). I den svenske kirken i Toorak, rett sør for sentrum, skal der være en tradisjonell nasjonaldagfeiring med Gudstjeneste, tog, konkurranser, pølser og is. Ganske så lenge har jeg planlagt å besøke begivenheten, men i kveld var det plutselig ikke interessant lengre. Problemet var at jeg slet med å forklare hvorfor. Nasjonaldagen er, var og vil nok alltid være en svært viktig og symbolsk dag for meg, som for andre nordmenn. Jeg er veldig opptatt av at vi skal minnes hvorfor vi har friheten, at vi har den, og de som kjempet for den.
Men det blir noe annet når det ikke er på selve dagen og heller ikke i Norge. I alle år har feiringen nasjonaldagen vært en fast post – vi har bare gjort det, liksom. Som barn var det alltid moro og spennende, slik at det ikke ble stilt spørsmål. I de senere år, har eksamener og utkobling kuttet den sermonielle feiringen noe i begge ender. I USA var det mer et hurra til meg selv, og følelsen av å ha vunnet statsmesterskapet i volleyball som fyllte dagen.
I kveld fikk jeg det plutselig over meg at jeg egentlig ikke hadde så lyst til å reise 1,5 time hver vei og bruke fire timer til feiring. Litt fordi jeg har en del arbeid som må gjøres ferdig så snart som mulig. En annen forklaring kan være at jeg ikke kjenner noen nordmenn her nede, med et par unntak. En tredje årsak er at jeg ikke kom til Australia for å bare gjøre norske ting – jeg har faktisk ikke gjort noe ”norsk” hele året (med unntak av å lage risengrynsgrøt). I forlengelsen av den tanken, har jeg blitt gradvis mer og mer vár om at jeg snart skal tilbake til Norge. Selv om jeg ser fram til å komme hjem, er jeg ikke like hypp på å forlate. Dermed føles noe helnorsk ikke helt rett. En siste årsak er at som voksen kan man bestemme litt selv hva man vil gjøre, når og hvor. Og når man lærer seg selv å kjenne, slutter man å i stor grad å dra på arrangementer, fester, feiringer etc man egentlig ikke har lyst å dra på. Det er ikke mye å hente i å telle timer på et sted når man føler man heller skulle vært et annet sted.
Da jeg strøk hvitskjorta tidligere i kveld, var jeg med ett overbevist om at jeg skulle være hjemme i morgen. Men det var veldig ubehagelig å plutselig ikke være overbevisst om hvor jeg ville, og samtidig ikke være helt sikker på hvorfor. I mitt liv hørere det sjeldenhetene til, og jeg følte meg med et veldig sårbar. Til gjengjeld får jeg forhåpentligvis gjort meg ferdig med Brasil-skrivinga for
DinSide Reise.
X: Bye/Farvel G3
In
Rio, a water bottle worth about a dollar, chose to leak enough to wreck my digital Canon Powershot G3 camera – once worth USD 700. I sent it do be repaired by Canon, as soon as I returned to Melbourne. After having waited for ever, I got a final quotation saying it would cost A$ 450 to fix it. That is more than the same camera is sold for on Ebay.
Today I therefore said goodbye to my photographing buddy, and stick to the stand-in; Powershot A80. When my personal economy and inspiration allow, I will purchase a digital SLR.
A curiosity is that I do not have to pay for my old camera if I let the Canon-people keep it. It is 45 dollars to have it returned. I have a few power cables and such I would like back, I can still display pictures (not take them), but my main motivation for returning it would be the possibility for a glorious video-clip (with another camera) demolition the old camera. We’ll see.
----
I
Rio valgte en vannflaske til fem kroner å lekke nok til å ødelegge mitt digitale Canon Powershot G3 kamera – som en gang kostet over 4400 kroner. Så snart jeg kom tilbake til Melbourne, sendte jeg kamera til reprasjon. Etter å ha ventet i noe som virker som flere år, fikk jeg siste prisanslag: A$ 450 eller nærmere 2200 kroner. Det er mer enn brukte kamera av min type selges for på Ebay. I dag sa jeg herved takk og farvel til min fotograferende kompis, og holder meg til reserven Powershot A80 til økonomien og inspirasjonen lar meg kjøpe et digital speilreflekskamera. Det som er litt morosamt, er at jeg ikke behøver å betale noe om jeg ikke for det ødelagte kamera tilbakesendt. Men ettersom det fortsatt kan vise bilder (ikke ta dem), og det ville vært utrolig gøyalt å filme en eventuell knus-kamera-scene, vurdere jeg å legge ut de 45 dollarne (NOK 220) for å se appratet igjen. Jeg hadde dessuten noen strømkabler og diverse, som må ha noen form for verdi. Vi får se.
Siste austraslske rest publisert
DinSide Reise la i går ut de siste skribleriene jeg gjorde fra Queensland før nyttår.
Naturens Dronning gir et lite innblikk i Queensland, men jeg skriver en del mer om Cape Tribulation, krokodillecruise, en vill jungelnatt, Mosmann Gorge med mer.
Fra før har jeg rapportert
Tropisk Partyland og diverse
andre artikler.
Destinasjon flyplassen hørte til feriereisingen, selv om det ikke gjelder Australia direkte.
X: My ultrasound/Min ultralyd
To watch one’s inner self through wave reflections is special. The grey monitor is far from a plasma widescreen TV, but knowing that it is your own bone structure you are looking at, compensate in the complete experience count. I am not pregnant, but have a bad shoulder. I almost understand how incredibly exciting it must be to actually be looking for life in the mother-to-come tummy.
I am not worried, but it was somewhat strange that ultrasound guy actually called another doctor to go over the gel-covered shoulder again with the scanner. I don’t know (and wasn’t told) if they found something awkward or nothing at all. The results will be given to me tomorrow.
Nor is this a minor encroach upon my economy. The ultrasound itself costs A$ 117 and every physiotherapist or doctor appointment will be at least A$ 35. Most likely it will be quite a few hours of treatment in the aftermath – if I get my injection as planned for what they up til now think is bursitis. Fortunately my insurance will (hopefully) most likely cover for (part of) this.
Additionally, I get a little strained by the health bureaucracy. The physiotherapist told me I needed ultrasound and injection. Then I had to book a doctor’s appointment for three days later where, after doing 1/3 of the exactly same as the physio did, referred me to the ultrasound. The ultrasound people weren’t available until today (Tuesday). The results I will be given at another appointment tomorrow, and most likely a new referral – this time for an injection (appointment).
Meanwhile, I am not to do any “overhead movements,” which restricts me from volleyball games. Luckily, I
also play soccer, which does not affect my shoulder (as long as I do not do throw-ins).
----
Å se sitt eget indre i bølgerefleksjoner, er spesielt. Den grå monitoren er ikke akkurat plasma-widescreen, men når man vet at det er sin egen benstruktur man titter på kompenserer for totalopplevelsen. Jeg er ikke gravid, men har en dårlig skulder. Jeg klarer nesten å forstå hvor uhorvelig spennende det må være å faktisk lete etter liv i kommende mors mage. Jeg er ikke bekymret, men det var noe merkelig at personen som gjennomførte undersøkelsene på meg, måtte tilkalle en annen lege for å gjøre det samme på ny. Om de ikke klarte å finne noe galt, eller om undersøker nummer 1 fant noe han ikke burde, vet jeg ikke. Resultatene mottar jeg uansett hos legen i morgen.
Prismessig blir dette ikke noe billig inngrep. Ultralyden alene koster 117 australske dollar (NOK 572) og hver doktor- eller fysioterapitime minst 35 (NOK 171). Og det kan bli en del behandlingstimer i etterkant om jeg får min injeksjon (de tror det er ”bursitis” (vet ikke hva det er på norsk) og skuldra leges som planlagt. Heldigvis tror jeg at forsikringen min skal dekke dette – i alle fall deler av behandlingen.
I tillegg kjenner jeg på helsebyråkratiet. Jeg har hatt fyisoterapeut-sjekk som sa jeg trengte ultralyd og så injeksjon. Men får å få dette trengte jeg en leges godkjenning. Tre dager senere (fredag) fikk jeg time, der legen brukte 10 minutter på å gjøre en tredjedel av det fysioterapeuten gjorde, og så skrev under på en lapp om at jeg kunne få ultralyd. Den fikk jeg altså i dag (tirsdag). I morgen må jeg til legen igjen for å se på resultatet og sannsynligvis få en ny lapp til å bestille en injeksjonstime (som sikkert tar et par dager). I mellomtiden får jeg ikke lov til å gjøre noen form for ”overhode-bevegelser” som igjen medfører at jeg ikke kan spille volleyballkamper.
Heldigvis er jeg også
involvert i fotball, som jeg kan spille uten å få skuldersmerter.
X: Soccer advancement/Fotballavansemet
Since I am
unplayable for volleyball for some time, I am finally able to kick the ball again – in uniform. And the soccer comeback Saturday ended with victory.
The score was 6-5 for the Northern Pumas after penalty kicks. A mediocre 2. division team (based on the
results so far this season) beat the top team in division one. Even if they only played with 10 players, had some injuries/unavailable players (so did we), were cocky on forehand as they thought they would win, their level was far from what we (at least I) expected. We equalized the score to 1-1 close to injury time, but should have scored more goals than the opponent Morrison. 2 x 5 minutes of golden goal finished without any more balls in net. Penalties came about, and we scored more than the home team with the orange jerseys.
It was of terrific to run around on soccer grass again in daylight and have a real opponent to defeat. I still haven’t any losses on my record with this team, and I don’t intend to start.
---
Ettersom jeg
ikke kan spille volleyball på en stund, har jeg endelig fått sjansen til å sparke ball igjen - i uniform. Og lørdagens comeback i fotball endte med seier.
Etter straffekonkurranse sto det 6-5 til Northern Pumas Greens. Et middels andredivisjonslag vant over topplaget i førstedivisjon, i følge
tabellen. Selv om de kun spilte med 10 mann, hadde en del skadet mannskap, var overbevist om at de ville vinne på forhånd, var det så langt fra det nivået vi (i alle fall jeg) trodde vi skulle møte. Vi utlignet til 1-1 på overtid, men burde ha skårt flere mål enn mostanderen Morrison. 2 x 5 minutter med Golden Goal endte målløst. Det gjorde også det oransje hjemmelaget, da vi etter straffekonk plutselig hadde gått videre i cupen for de tre øverste divisjonene.
Det var en forlystelse å springe rundt på fotballgress i dagslys og ha en reell motstander å bekjempe. Jeg har fortsatt ingen tap på ”rullebladet” for dette laget, og akter ikke å begynne.
X:Festivity weekend/Feirehelg
I had the privilege to attend two groovy celebrations this weekend.
Taya is a friend from bible studies and church. She turned 22 this year, but marked her “21st” this Saturday – somewhat belated. The unorthodox method was conducted in a Ukrainian orthodox church in the suburb of Essendon. Many guests, neat location, smart multimedia display, Taya trivia, good food, pleasant parents/family, honest speeches and inviting fellowship denoted the night. Even if I don’t know Taya all that well, it is always fascinating to sense relations in action at these kinds of occasions. It cannot be proven, but no one doubts that loving feelings are being exchanged.
After the church service Sunday, a bunch took off to Miriam’s place and her 18th birthday. Miriam is a good friend of mine who I meet up with every so often and with whom I discuss various issues. The evening served nice people, fingerfood and pizza, chat around the fire place on the back porch, fine parents and finally a chance for me to visit her place and see her photographic portfolio – one of her many talent.
----
Jeg fikk delta i to flotte feiringer denne helga.
Taya er en venn fra bibelstudier og kirka. Hun ble 22 år i år, men feiret sin ”tjueførste” nå på lørdag - litt på etterskudd. Den uortodokse varianten fant sted i en ukrainsk-ortodoks kirke i bydelen Essendon. ”Tjueførste,” eller ”Twentyfirst” som det heter på engelsk, er en stor markering i Australia – ikke veldig ulik norsk konfirmasjon. Mange gjester, fine lokaler, ordentlig multimediadisplay, spørrekonkurranse, god mat, koselige foreldre, ærlige taler og trivelig fellesskap preget kvelden. Selv om jeg ikke kjenner Taya videre godt personlig, er det alltid fascinerende å sense relasjoner i sving ved slike anledninger. Det kan ikke bevises, men ingen er i tvil om at kjærlige følelser utveksles i rommet.
Etter Gudstjenesten sødag, bar det rett til Miriam og hennes 18ende bursdag. Miriam er en god venn av meg jeg henger med og debatterer med til stadighet. Kvelden bød på trivelige mennesker, fingerfood og pizza, prat rundt bålet på platten bak huset, hyggelige foreldre, og endelig en sjanse til å se hennes hus, rom og fotografiske portofolie – en av hennes mange talenter.
E: Mac users
I have known for quite some time, that the
4% of my visitors who have Macintosh computers, are not able to view all the items in the menu (on the right hand side). To solve this, I have turned the menu into a
permament article in the very top of the menu on the right hand side - as the top ones normally displays on Macs. Have
a look.
Some answers to why Mac is behaving like this, I copied from a
help-page for this domain. It really speaks to Blogspot-users, but applies to visitors as well.
Browser IssuesIn Mac versions of Internet Explorer, certain buttons are not appearing, such as the buttons for signing in, creating accounts and blogs, and saving profiles. The best thing to do until we fix this is to simply use a different browser, such as Safari or Firefox. For cases like signing in or saving a profile, you can also just press Return to submit the form.
Spell check does not work in Safari. We recommend using Mozilla Firefox for Mac users.
In the Camino browser, text cannot be entered into the posting field. We will be making some changes to handle this browser better.
In recent versions of Mozilla browsers, the image upload and spell-check windows may be blocked as popups. You can fix this by changing your preferences to allow popups from blogger.com & www.blogger.com.
Another page reads this:
Yes! The Blogger interface is compatible with Mac browsers.
Some Mac browsers (such as Safari) do not currently support the formatting and hyperlink buttons in our posting screen, though you are still welcome to use formatting and link tags by entering them manually of course. For a browser offering complete support, we recommend trying the latest version of Mozilla Firefox.
We have many Mac users on our team and are keenly watching the development of these browsers. As they become final, we will re-evaluate how these browsers perform with Blogger.
X: Siamese thoughts/Siamesiske tanker
Without any form of reserach or background knowledge, I have had these points to ponder on for a couple of days: Do Siamese twins buy one or two tickets when they travel, go to the movie or to the doctor and so on? Is the price split if they go to a psychiatric or psychologist? All have to names, I reckon, but is all joint property?
Without having met someone personal, I still have enormous respect for these people. For them this is the starting point, but it must be really challenging to live in a society as critical as ours. Two heads think better than one, the saying goes, but do two bodies in one function practically better than apart?
-----
Uten noe som helst form for research eller bakgrunnskunnskap, lurer jeg på følgende: Kjøper siamesiske tvillinger en eller to billetter når de reiser, går på kino, til legen osv? Er prisen delt om de går til psyikiater eller psykolog? Alle har nok to navn, men har de alltid felleseie etc?
Uten å ha møtt noen selv, har jeg en enorm respekt for disse menneskene. For dem er dette utgangspunktet, men det må være utfordrende i et samfunn såpass kritisk som vårt. To hoder tenker bedre enn ett, men fungerer to kropper i ett praktisk bedre enn to?
X: Serial time-killer/Serie-tidsmorder
My systematic me has an ability to follow-through with most things thoroughly. It doesn’t matter whether it’s study readings, diary-writing, accounting or a work-out program. As long as it has structure and continuity, or I am able to provide it with such, it is cool.
Over the scope of the last year, TV-series have been taken up by this quality of mine. This much thanks to the computer network at campus where certain programs give access to a lot of shared data; especially music, movies and TV-series. During the last half of 2004, I watched ALL the episodes of “the Simpsons” (for the first time). This semester I have viewed all accessible editions of “Mythbusters” and “The Awful Truth” (Michael Moore). I was recently provided with the three first seasons of “Friends” on DVD. Within a week, I have passed to-thirds of the first season.
Call me crazy, but this has not gotten out of hand. I normally have a “peek” in study or eating break when nothing else is up. And I am not addicted in any way. Don’t worry. Habits can also be good. Like surfing by my web page on a daily basis, for instance.
---
Tittelen er ikke god, jeg vet, men kort.
Mitt systematiske jeg har en egen evne til å gjennomføre det meste skikkelig grundig. Det betyr lite om det er lekselesing, dagbok, regnskap, knutekrav som russ eller treningsprogram – så lenge det har struktur og kontinuitet – eller jeg kan gi det sådan.
Over det siste året har TV-serier falt inn under denne egenskapen. Dette er mye takket være datanettverket på universitetsområdet der enkelte programmer gir tilgang mye delt data. Særlig musikk, filmer og TV-serier. Halvåret før jul så jeg alle Simpsons-episodene. Dette semesteret har jeg sett alle tilgjengelige episodene av både ”Mythbusters” og ”The Awful Truth” (Michael Moore). Jeg fikk nylig tilgang på DVD-er med de tre første sesongene av ”Friends.” Jeg har sett de fleste episodene før, men det er lenge siden. Så på under en uke, har jeg gått gjennom over to-tredeler av sesong 1.
Heldigvis tar det ikke helt av, jeg titter som regel i spise-/studiepauser når intet annet står på. Og jeg er ikke avhengig på noen måte. Vær ikke bekymret. Vaner kan også være gode. For eksempel å surfe innom denne hjemmesiden daglig.
X: #23 Appreciated/Verdsatt
Wednesday marked the beginning of my 24th year alive and kicking. Many is an understatement for the amount of thought that evolve when the date of birth match the calendar day. One thinks of all the things that have taken place the past year, where one’s heading in life, when one can classify oneself as adult and when one will settle down.
This birthday though, will be remembered for the attention I received. To celebrate is hip, but at prompt I prefer to have the focus at others but myself. Nonetheless, I cannot deny that the feeling-good emotions advance inside when I experience the nearness of the ones close to me. 2 presents, 3 guest book memos on my web page, 3 e-mails, 3 MSN-salutations, 5 phone calls, 5 birthday cards, 10 SMS and about 30 in-person greetings can be accounted for. The beforehand Saturday I was celebrated with cake and singing by my group of friends at Belle’s farewell. Tuesday I was brought to the loveliest picnic in sunset. At midnight I was given pastry and the birthday tune again. At 6:45AM I was awaken and invited for a delicious breakfast, during bible study they sang for me, and close to Thursday there was some tea and more friendly greetings waiting.
I did not plan or ask for anything at all. This became a real (oh) happy day. I am left with deep gratitude.
----
Onsdag markerte starten på mitt 24. leveår. Det er ikke rent få tanker man gjør seg når fødselsdatoen matcher kalenderdagen. Man tenker på alt som har skjedd siste året, hvor man er på vei, når man egentlig kan klassifisere seg som voksen og når man skal slå seg til ro.
Men denne bursdagen vil huskes for oppmerksomheten jeg fikk. Å feire er digg, men i utgangspunktet foretrekker jeg at fokusen ikke er på meg. Men jeg kan ikke nekte for at godfølelsene veller opp innvendig, når du opplever de næres nærvær. 2 presanger, 3 gjesteboksoppføringer på hjemmesida mi, 3 e-poster, 3 MSN-hilsinger, 5 telefoner, 5 bursdagskort, 10 sms, og rundt 30 i-person gratulasjoner er oppgjort status. Lørdagen i forveien, ble jeg feiret med kake, kort og sang av vennegjengen under Belle’s farvelparty. Tirsdag ble jeg tatt med på en deilig piknikk i solnedgang, ved midnatt var det hvetebakst og sang, 6:45 på morgenen ble jeg tatt med på velgjort frokost, under bibelstudiegruppa ble jeg sunget for igjen og like før neste midnatt fikk jeg te og gratulasjoner fra enda noen flere.
Jeg hadde ikke bedt om eller tatt initiativ til noe som helst. Dette ble en skikkelig gladdag. Jeg sitter igjen med het takknemlighet.
