Manly Beach
En sunn måte å kjenne finne seg til rette, kjenne seg hjemme på et nytt sted, er å jogge der. Motivasjonen er det ingenting å si på, når snupunktet er enden av en stor botanisk hage som gir en fabelaktig utsikt over Sydneys havn og dets bro og operahus. Og dette skjedde som morgenmedisin kl 8.
Manly beach jafset i seg en solid porsjon av dagens rester. En liten fergeetappe nordøst ga nye inntrykk, strandbilder og bittelitt shopping. Det eneste å utsette på storbylivet er været. Svømmingen ble forsaket, men dette ga oss behagelig med tid til litt mer vandring i sentrum.
Chinese gardens var behagelig å se på de femten minuttene før parken stengte.
Ellers trasket vi rundt town hall, st.andrew’s church, queen victoria building og et par ”all under 10 dollars” butikker.
Litt etter 6:30 toget vi inn til King’s cross og gratis grilling på hostelet. Deretter lagde vi kylling+pasta til morgendagens middag.
Sydney, dag 2
Ekspressturisme på en dag de luxe. Sydney 3-day pass gir mulighet for cruise, sightseeingbusser i sentrum og østlige (Bondi) delen, og andre vanlige kollektive reisemidler (buss, tog, båt).
Morgencruise 10:30 ga en herlig oversikt over bukt og sentrum. Deretter besøkte vi contemporary art museum og krysset vannet med Sydney Harbour Bridge. Regnet kom dessverre, men det skal mer til å stoppe reiselystne studenter. En to-timers sightseeing sentrum rundt ga et dypere innblikk i bybildet, selv om vi hadde opplevd en del allerede.
En hastelunsj på McDonalds og så var det ny buss til Bondi-beach.
I regnværet støtte vi tilfeldigvis på James og Flavia, og sammen gikk vi først til en cafe, senere til deres hostel for kortspill og tullprat.
Senere på kvelden trakk vi tilbake til kebab&simpsons, regnskap, billedtitting av dagens visuelle fangst, før natta nærmet seg. En hollandsk og tysk jente har også flyttet inn i vårt Funk House rom.
Pappa fikset bonusbillett hjem til jul for meg.
Vi har holdt oss våkne, men fikk ikke så mye søvn i går natt. Sydney på 3-4 dager gir et tøft program, men herlig å få med seg.
Sydney
Praktfull er dommen etter en halv dag i Sydney. Stedene har sett er allerede mange, brua og sangbygningen inkludert.
Dagene fremover blir travle, men innholdsrike så det holder.
Vårt fly kom på vingene hele 1,5 etter avtalt. Vi ankom Australias største i femtiden, og satte kurs for vårt hostel i kjent for å være lugubre, med alle sine voksenbutikker og -steder. Vi ble i grunn positivt overrasket av vårt the Funk House vi skal bo på de nærmeste dagene. Navnet sier sitt, og utseende er deretter.
Kort tid etter innsjekking i sjutida vandret vi ut på livet. Etter litt billig thai food rundt svingen, satte vi kursen for sentrum.
Kings Canyon
Denne turen er en helg med observasjonshøydepunkter, sannsynligvis for livet som helhet. I kø begynte oppstigningen til siste severdighet; Kings Canyon. Et spektakulært, dvs flere sammensatte spektakulære syn samlet på sted. Vind- og elveformet stod steintårnene, gapene, veggene i sin fulle prakt under stjernen i vårt solsystem. Minnebrikken fyltes til randen, med god samvittighet. For disse synene er verd mang en Megabyte. Den overgår det meste, men ikke alt. Utsikten var igjen massive og kamerautløseren gikk fort varm, i likhet med dagen. Heldigvis satte vi i gang i morgentimene, kort etter klokken 6.
På rommet, det samme som sist, var et nytt par som drar på samme tur i morgen tidlig. Slike ting gir perspektiv om alt man har opplevd, og åpnet pratedørene. James og Sarah fra England og Wales.
Et par timer etter hjemvendelse var det gjenforening med en stor andel av reisefølget på en lokal restaurant/bar. Under turen var det lite navneveksling fra min side, og det ble ikke særlig mye mer denne kvelden heller. Den lokale varianten av thai green chicken curry var ikke så verst. Turguide Daniella kom også innom. Danielle snakker som om, men ikke med entusiasme og engasjement. Hun virker tilsynelatende ensom og litt utkjørt, men som Belle har hevdet hele tiden er hun nok bare litt monoton i ansiktsanatomien.
Hvorfor er det slik at en dag som begynner tidlig kjennes så mye mer effektiv ut, uavhengig av hvor mye man gjør på natten eller hvor lite man sover på ”sendagen”?
Sydney er kun en dag unna, men foreløpig er jeg sjeleglad for disse steinkonkrete dagene.
Engelsk ordbruk de siste dagene:
This rocks
You rock my world
Rock and roll (om man faller ned fra Ayer’s rock)
Rocky (mitt forslag til turfirma)
Rock around the clock
We will rock you
The Olgars
Stein, stein og mer stein. Både store og vakre. Utstrekningen av motivene er videre enn linsefanget. Og effekten av inntrykkene større enn et bilde kan prosjektere.
Debuten som utesover i går kveld, i 5 trillioner stjerner hotellet, var stjernehimmelsk, bokstavelig talt. I tillegg litt overskyet og månebelagt.
Vi ble vekket til liv 4:30 for å få med oss soloppgangen over Ayer’s rock rundt klokken 6. Hver eneste dag går sola opp og ned uten at man går lei.
Neste post var å entre the Olgars, en enorm steinformasjonsamling, hvor vi tok ”Walley of the winds” ruten; 2 timer steinfascinasjonsgange. Selv om the Olgars bød på eksepsjonelle titter, anser jeg fortsatt Ayer’s rock som høydepunktet, mye fordi den er så unik i sin størrelse og egen(stein)art.
Mye kjøring og vedsanking senere nådde vi Kings Canyon Reserve hvor vi badet i et basseng, så solnedgangen, spiste kyllinggryte, stat ved bålet, pratet og sovnet igjen under stjernehimmelen.
Et bilde er som en autograf. Den kan være vakker å se på, særlig om opprinnelsen/originalen er berømt, men den kan aldri gjengi opplevelsen/inntrykkene uten at man var til stede og fikk den selv.
Ayer's rock
Verdens største monolitt, stein på godt norsk, er herved besteget.
Ayer’s rock var en steinkul opplevelse. 30 minutter opp, 25 minutter ned høres lite ut, gjennomsnittelig brukte folk 45, og jeg trodde det skulle bli mer utfordring. Men det var råbratt og glatt. Uluru er ikke ment til å klatres, trass oppsatte rekkverk. Heldigvis for oss tok skyene mye av strålene. Utsikten er hakket mer gripende enn sansene helt klarer å omfavne. Et bilde sier kanskje 1000 ord, men man behøver mer for å sette dette synet i perspektiv.
Lokalfolket foretrekker at man ikke klatrer opp. Det står eksplisitt i brosjyrer, hos turguidene og med store bokstaver ved foten av steinen. Det er mot aboriginernes lover/regler. Likevel gikk jeg. Og Belle. Et etisk dilemma som tærte litt på samvittigheten hele veien opp og ned, og litt i etterkant. Men når jeg var så nært målet – sannsynligvis eneste gang i livet – var det for fristende å la være. I følge Sam, en etasjedeler på Chisholm, forklarte før vi dro at Uluru i seg selv ikke er definert som hellig, men har flere steder rundt om som er. Ruten man går opp, først ledet an med kjettingstøtteline, senere rektangelprikket hvit linje (a la veimerking) til toppen, innebærer heller ikke å tråkke på noe hellig, men er i seg selv den lokalfolket, Anangu, bruker når de utfører sine ritualer. Men gjort er gjort, hvis de virkelig ville kunne de stengt av hele steinen, men da ville muligens færre turister, med sine økonomiske bidrag, unngått å komme. Og klatrehjelpen er satt opp for å unngå at flere dør, da det virker som mennesker klatrer steinen uansett.
Ayer’s rock er en gedigen sandstein med 9,4 km omkrets, som strekker seg 346 meter over bakken, men vitenskapsfolk antyder at inntil 6 km befinner seg under bakken også!
Turen startet med busstur 5:50 i morges. Sammen med 15-16 andre unge, budsjettbaserte opplevere, brukte vi en god del timer i bussen til naturattraksjonene ganske så mange steinkast unna.
Etter solnedgangtitting var det middag på campingsplassen på og rundt bålet. Pasta og grønnsaksgryte smakte herlig.
Det blir en del prat med Belle som er særlig ærlig og rederlig angående det meste, mer enn mange jenter jeg kjenner, noe jeg setter stor pris på.
Start midtsemesterferie; Alice Springs
Alice Springs er et par kvartaler med turistinformasjon, suvenirer, overnattingsmuligheter og mat. En vesentlig prosent aboriginere endrer ikke inntrykket av å være i et stykk sightseeing. Fordelen med den beskjedne rekkevidden er man fort kan rekke over byen og stemple den ”vært der, gjort det”. Men sola steker, hostelet er fint og vi spiste kenguru til middag.
Trøtt uten tvil, men klar for ferie, forlot jeg og Belle Chisholm i 7tida i kjøretøyet til James Punton. Sjåføren stilte velvillig opp og ble belønnet i dollars. Flyturen gikk til film- og matkonsum. ”I regret my mistakes, but I don’t regret doing them” eller noe i den duren er et sitat jeg vil huske fra ”13 going on 30”. En kjip film, men med noen ettertenksomme undertoner. Amerikanske Seamus, en kamerat fra Chisholm Ball, tok også flyturen til midt-Australia for en ni dagers Alice Springs – Darwin tur.
At Melbourne er mer eller mindre insektsfri forsto jeg for øvrig først etter at vi forlot flyplassen i morges. Fluene er særdeles ansiktskjær og flyr i mengder.
Det er trivelig å reise sammen med Belle.
Jeg tror dette skoleåret blir det mest tettpakkete, muligens overfylte, men svært så interessante året så langt i mitt liv. Fra ankomst har det vært skolearbeid, idrett, kirkeaktiviteter med videre. I den ene uken med skolefritt drar jeg Australia rundt. Og få dager etter eksamensslutt er det avgang Cairnes før resten av verden for stå sin prøve.
E: 15336000 seconds down under
It is nearly ten weeks since passenger 43K on flight TG 933 exited the Thai Air carrier and step out onto Australian airport floor. Although the arrival is still fresh in my memory, heaps of goings-on have partaken in my life in between then and present.
The school semester is already in its ninth out of only 13 weeks. This makes the breaks long and the education compressed. My subjects are solid insight providers though. Spanish is by far the most favourable as I get to explore a new world tongue.
Soccer and volleyball is officially over for this year, although indoor practices might be lining up soon.
Netball was explored for the first time ever Friday. Running occurs frequently, and I hope to get some tennis and squash underway soon.
Australia through Melbourne through Chisholm College has provided me with a safe, comfortable, practical and especially social home. There is always something going on, and a number of great people with whom one can postpone homework. The weekly rent and distance from the city centre is questionable, but the accommodation alternative will have to be extremely good if I am to stay anywhere else next semester.
The most important thing in my life is God. Bundoora Presbyterian Church has been my church of worship ever since I arrived. Here I have been provided with teaching, companionship and the invitation to join the Northern Pumas soccer team. Christian and International Christian Union on and off campus have supplied with gaining and healthy friendships and various offers to different Christian happenings. Every Wednesday at 1 PM I go to a small bible study group, originally for Arts students. Starting last Wednesday I also attend Chisholm Bible Study at Wednesday nights.
In short; School is really hectic for the time being. But I truly enjoy myself down under. Friends, church. sports and likeness the European culture, made the adjusting part easy.
E: Religious self-examination
As a Christian, I really believe that what I believe is true. That God loved this world and us so tremendously bloody much that he offered he’s son, his only son, for me, for us, and all the stupid and crappy things we did, do and will do. And that all those who have faith in the fact that Jesus was humiliated, innocently convicted, tortured, crucified and rose again for our sake, will live forever. In Heaven. With him. For free. As long as we accept the fact that the Jesus-mate voluntarily stood up for us and took our blame.
If I believe what I say I believe, this should so be reflected in my life. I owe my creator and saviour my everything. And there isn’t really anything more important to do, but the works of the Lord.
Lately I have seriously thought and discussed how this should apply to my life here in Melbourne. Last Thursday I had a long, nutritional talk on this matter as Melbourne friend James Punton came over for dinner. A few Fridays ago I was challenged by one of La Trobe’s chaplains to think through engagement while here on Australian soil.
A main conclusion is that I want to be more of a provider than just a participant. Since I came, I have attended events here and there, but I haven’t come forth with to much contribution of my own. The Chisholm College Bible Study Group is one step in the right direction, as this is a venue probably more for individuals unfamiliar with the Bible. However, to share I need to be filled myself. Christian Union (CU) arranges “Monday night training” every week, and this event is divine education (I’ve only consumed once). I’m praying and waiting for the right lead and motivation, but know that I will have to trust the Lord and start walking myself, before I can be guided.
Isaiah 55:11
"so is my word that goes out from my mouth:
It will not return to me empty,
but will accomplish what I desire
and achieve the purpose for which I sent it.”
Før jeg dro til Sør-Afrika i april, kjente jeg ikke til netball. Jeg fikk et par lynkjappe klipp på tv, og en titt på ulike baner rundt omkring. I dag, uten mer bakgrunnskunnskap bortsett fra en teoretisk
regelforklaring, spilte jeg min første kamp. ”What ifs” (som i What if God existed – Christian Union (kristen studentgruppe)) tapte stort mot Menzies college, men hadde det moro. Jeg spilte to av fire 11-minutter omganger, virret rundt, gjorde en del feil, scorte ikke, men hadde det moro.
Netball, eller kurvball som det blir på norsk, er kanskje mer kjent, muligens også i Norge, enn hva jeg er klar over. I alle fall er det utbredt i nordlige deler av Amerika, sørlige deler av Afrika, New Zealand, Australia og deler av Asia, særlig Pakistan og India.
Banen er en 30x15 meter stor flate med en stang med en kurv på hver side i basketballhøyde (men uten bakplate). Banen er delt inn i tre soner. Hvert lag har sju spillere med designerte oppgaver og ”sonetillatelse”. I praksis er poenget å score i kurven til motstanderen. Men i det man får ballen, som er litt tyngre, men på størrelse med en volleyball, har man kun et steg før man må sentre. Det er ingen kontakt i netball, og forsvaret må holde seg tre fot (90 cm) unna motstanderen som har ballen.
Bildene fra kampen forklarer kanskje mer.
Den ene eksamen jeg har holdes 11. november, som er min siste skoledag før en behagelig marsdag neste semester starter.
Denne uka har vært preget av mye skolearbeid. Mange ting skal være på plass før neste fredag og ferie-/reisestart. Men onsdag kveld debuterte jeg på Chisholm Bible Study Group for første gang, da fotballsesongen nå er over (og treningene på onsdager utgår). Jeg tok med meg nabo Wei Giap, som er en ikke-kristen interessert i budskapet, og særlig fellesskapet. Jeg har tro på ham. Amen. Og i går kom min venn James Punton på middag, som resulterte i en lang prat om forhold, jenter, vennskap, Gud, engasjement i kristent arbeid, reise med videre.
From today you can follow the
guestbook-link underneath my picture and tell me what ya think.
Ved å trykke på lenken navngitt
"GUESTBOOK" under bildet, har du fra i dag av muligheten til å uttrykke deg skriftlig angående denne siden og dens produsent.
E: Soccer farewell
Soccer season is over - for my part only after four games. My soccer cleats had a touch too much air condition in the end, after years of ball-kicking work. A minute before half time the duck tape gave in. Luckily I had a back-up pair, borrowed from my friend James. The result was not to be saved though. After leading 2-0, we collapsed in the end and eventually drew 2-2. My own effort was full of energi, yet strategically hopeless - "best without ball" as the Norwegian saying goes.
Nonetheless, later we enjoyed the the much more pleasant presentation night with good pizza, charming people, chat, companionship, talks and awards. In the meu on the right you find pictures both from the
presentation night and a few
actions shots from some of our games.
In a few weeks we might start up with indoor soccer.
Essayslutt og bevegende dåp
Klokka er nå 05:00 mandag morgen. Mitt essay er så å si ferdig. Nå er jeg relativt fornøyd. For 19 timer siden stod jeg opp for å påbegynne siste innspurt, som ble til et maraton. Nabo Luke er min helt fordi han ga meg mye konstruktiv tilbakemelding og tips til hvordan se lyset i enden av skrivetunnelen. Innimellom ordbataljene har jeg gjort en og annen lesning i andre fag, vært i kirken og hatt en liten bursdagseanse hos Nathan som i dag feiret passerte 23 år.
Gudstjenesten var særlig tilfallende for mitt vedkommende i kveld. Og spesielt bevegende var Ayakos dåp. Ayako er en japansk jente (og bekjent) som ble kristen etter hun kom til Australia. Før vannet ble øst over henne, holdt hun sitt meget sterke vitnesbyrd. Jeg vet ikke om det bare var meg, men for første gang på en god stund merket jeg at tårekanalene var nær ved å skille ut overskuddsvæske.
Fotballstopp og -festtopp
Fotballsesongen er over, - for min del etter kun fire kamper. Fotballskoene har opparbeidet en anelse mange luftehull den siste tiden, og et par minutter for halvspilt kamp, løsnet pakketeipen og mine sparkevenner sa takk for seg. Heldigvis hadde jeg på forhånd lånt et par ekstra sko, som fungerte fint ut kampen. Verre gikk det med resultatet. Etter å ha ledet 2-0, endte vi opp med nok en uavgjort. Min egen innsats var nokså energisk, men lite strategisk. Med andre ord; i dag var jeg kjempegod uten ball. Høydepunktet var at Belle og Flavia fulgte med for å heie.
Da klokka slo 19, var det tid for avslutningsseremoni for de to herre- og damelagene til Northern Pumas. Mye pizza, trivelige mennesker, prisutdeling, ord- og smilveksling. Jarrod fikk trenerprisen og Dale bestemannsprisen for de grønne, dvs andredivisjonslaget, dvs det beste laget, dvs der jeg spiller. Interessant var det å se at vinner Dale hadde 140 poeng etter en hel sesong. De to siste matchene talte ikke, så i løpet av mine to tellende kamper fikk jeg 42 poeng. Utpå søndagen trakk vi over til et karaokenachspiel hos Andrew, Deeming og Steve.
Aditis kjære Parth drar i grasotta i morgen, og forvell ble tatt i kveld. Han klassifiseres lett som en kjernekar.
E: Drafted - my essay and me
Today I was told that I am to be drafted for the Norwegian military service in January. I was supposed to go in fall of 2002, but applied for a deferral because of journalism college. The same strategy will be put into practice this time. First of all I plan to be in South-America in January/February 2005. Secondly I have another semester coming up in March. I should be all right, but technically they can force me home in a few months. If I then refuse, I’ll go to jail. The thing is that I’m not going to the army at all. The military service is mandatory for all men in Norway, but an alternative is to do social service for 14 months. That’s what I’ll do, but I still wanna study for some time (and eventually have them forget me in the major system).
Monday I have an essay due. My task is to analyse Jackass the Movie through the theory of the grotesque and the carnival. Since Wednesday I’ve been trying really hard to put my newly studied knowledge onto sensible sentences in the frames of an essay. Not until late tonite, I have had any kind of break through. And I’m still struggling. I’m convinced and determined about getting done on time, but there are quite a few other things I need to accomplish by Monday.
Yesterday was a happier day. I talked to Eva-Maria, my extremely good friend (who I used to date (December 9th 2000 – October 17th 2003), for the first time in almost three months. It was soooo nice. She’s has been in Guatemala for two months for social work and Spanish.
X: New pictures / Nye bilder
Pictures from my bible study group and Pete's farewell party (last Friday) are hereby online. You find the links in the sidebar on the right hand side.
Bilder fra bibelgruppa mi på skolen og forvellfesten (forrige fredag) til min venn Pete er nå på nett. Du finner lenkene til kolonnen til høyre.
Reisedilla
Midtveis i semester, fra 24. september til 3. oktober, har studentene her i området skolefri en uke. Denne uka med helg foran og bak skal brukes utelukkende til reising og opplevelser. Fredag morgen drar jeg og Belle til Alice Springs hvor vi skal på en tre dagers
rundtur for så se steder som Ayer’s rock (den enorme rødlige steinmassen alle promosjonspresentasjoner fra Australia har med), the Olgas og Kings Canyon. Tirsdag drar vi videre til
Sydney hvor vi treffer på Flavia, James, Daniel og muligens Kele og Cherrien. Her blir vi til lørdagsmorgen da vi tar turen til
Canberra, hovedstaden, og flyr tilbake til Melbourne på kvelden.
Semestrene i Australia er korte. Undervisingen dette andre semesteret holder kun på i 13 uker. Etter det er en eksamensperiode på en drøy måned, mer eller mindre november. For mitt vedkommende har jeg kun en eksamen som jeg kan ta tidlig om jeg vil. Det gir meg reisemuligheter fra november til starten av mars neste år - om jeg har forstått skoleruten riktig (!).
Etter trivelige besøk hos reisebyrået på campus, STA Travel, er jeg i ferd med å slå til på en jorda-rundt avtale. En destinasjonsoppsummering ser per i dag slik ut: Melbourne – Cairnes (nordøst-Australia med Great Barrier Reef) – Singapore (der jeg tar buss til Malaysia for å treffe Wei og Darshini) – Bangkok (Thailand, der jeg håper å treffe Bell) – muligens India – muligens Tyskland – Oslo (for noen dagers stopp for å besøke venner og kjente) – Brøstadbotn city (jul og nyttår) – Oslo – London (mellomlanding) – Rio de Janerio (Brasil, for å treffe folk jeg ble kjent med under utvekslingsåret i USA) – La Pas (Bolivia, her akter jeg å være en måned for å lære spansk, treffe misjonærutsendingene Mangrud som dro ut i sommer (norsk årstid), og drive litt hjelpearbeid av noe slag) – Santiago (Chile, for å ha et sted å fly ut fra), Oakland (New Zealand) – Melbourne.
Den totale (reise)prisen er ikke veldig mye dyrere enn det en tur-retur billett koster til Norge.
Dette ser ufattelig spennende og lovende ut!
Trivsel
Forutsetningen for å ha det godt der man er, er at man trives i sitt hjem og primære okkupasjon. For mitt vedkommende studentkomplekset og universitetet La Trobe. Per dags dato leverer disse to elementene høye valører.
Gud er god, nær og stor. Men ennå søker jeg etter min spesifikke rolle her i dette landet. Som aktør, og ikke bare som deltaker. Jeg er med i bibelgruppe, studenthappenings og er ukentlig kirkeganger, men jeg henger på mer enn jeg henger i.
I kirken søndag fikk jeg et bilde på det Jesus gjorde og gjør for meg. Jeg er i et rom/hus med et balltre. Alt er splitter nytt, flott, fint og dyr(ebar)t. Selv om jeg egentlig ikke vil, går jeg berserk med balltreet og ødelegger det som er. Etter meg kommer en vaktmester og frivillig bruker en evighet på å reparere, kjøpe nytt og pusse opp for egen regning. Ufortjent slipper jeg fra skadene helt gratis.
Halvveis skrekkslagen, men likefullt med realisme, har jeg innsett i det siste at det kanskje var for det beste at min framtidige trolovelse, om den kommer, (høyst sannsynlig) ikke blir med Eva. I perspektivets lys skurrer ulikheten i forhold til religiøs hengivenhet lite, men tilstrekkelig til å skape et permanent skille. Jeg tenker på forskjellene våre som grunner for små til å gjøre det slutt, men muligens store nok til ikke å bli sammen igjen – hypotetisk sett. Vi har ikke snakket sammen siden hun dro til Guatemala for tidlig i juli. Selv om hun kom hjem for et par uker siden. Men vi har forsøkt å nå hverandre noen ganger, og bedrevet e-post virksomhet. Hun betyr fortsatt uhorvelig mye for meg.
En lang skoledag ble til en lang joggetur og noen timer med innsats for dinside.no.
E: House trashing (image)
Today in church I got this mental image of what Jesus did and does for me. I am in this room with a baseball bat. Everything inside is brand new, spectacular and bit time valuable. Even though I now I really shouldn’t, I go crazy trashing the place with the bat. When I’m done, a maintenance guy voluntarily comes and spends forever to repair, renovate and replace whatever was broken at his own expense. Unjustly I get away from the damages I caused for free.
Yesterday I ordered tickets for mid semester break travel. Bell (see the picture section) and I are going to Alice Spring (Friday 24th) to go for a three-day safari, including, of course, Ayer’s rock. The following Tuesday we’ll fly to Sydney and meet up with some other friends (Flavia, James, Daniel, possibly Kele and Cherrien). Then Saturday morning we’ll catch a bus to Canberra, and fly home to Melbourne at night. It will be great.
Friday was Pete’s farewell party. The lad is going back to Thailand next Friday. He’s happy to go, sad to leave. The classical paradox. Included was a whole bunch of finger food, desert, quizzes on Pete and Thailand, nice people, music.
Forskjell fryder
Enkelte sysler oppgis for andre. Enkelte sysler kommer aldri i gang fordi viktige andre er i gangsatt. Jeg føler ikke jeg kaster bort tiden, er useriøs som student, idrettsperson eller sosialt vesen. Likevel har noe som banalt vitalt som nyhetsoppdatering passert i stillhet. Som nyhetsinteressert menneske, journaliststudent og verdensborger burde avislesing og nyhetstitting vært en plikt.
Dette i likhet med blodgivning. Var det opp til meg skulle det vært frivillig militærtjeneste og allmenn blodgiverplikt - for begge kjønn. I motsetning til andre viktige legemidler
kan ikke blod framstilles kunstig. Min første donasjon røde og hvite legemer, type B+, i Australia ble overlevert for over en måned siden.
Hver onsdag mellom kl 1 og 2 har jeg bibelstudium. I kveld møttes bibelgruppa for middag og sosialt samvær hjemme hos ei i gruppa; Zoe. Et morsomt og kreativt brettspill, med miming, tegning, kittlaging, spørsmål og andre utfordringer satte kreativiteten og stemninga i sving. Det åpnet også min innsikt i det faktum at det er svært mye jeg ikke vet om dette landet jeg bor i. Primært kjendisnavn, men likevel en indikator på min kunnskapsmangel.
Samtidig ble det en oppkvikker da jeg innså at det er en del ulikheter i dette landet tross alt. Siden jeg kom hit, har det vært svært så lite å ta fatt i under overgangs-/tilpasningsfasen. Det heter seg at forandring fryder. I dag konstaterte jeg at forskjell fryder.
Filosofisk livspoesi
Kroppen er sliten, timene små,
Dagene blir lengre, leksemengden likeså.
Likevel har jeg motet, motivasjonen og gleden,
Venner gir fellesskap, Gud gir meg freden.
En kjendis kan lignes med toppen av stilken på et løsrevet eple. Den skiller seg ut fra resten, men mangler sårt å få være en del av fellesskapet.
E: Upbeat everyday rhythm
Life scamper along a few gears faster than resting pulse. But I like challenges, and a friend of my claimed that eventloaded and joy is closely related. I’m an optimist and can dig that thought. Nonetheless, the fact that I did not watch a single event from the games of the rings is unsporting. There is a first time for everything.
Spring, or primavera as it’s called in Spanish, is on the roll. Occasionally the star of our solar system will shine hard and warm. Other days there are more cats and dogs coming out of the sky, than kangaroos in this country.
My week is busy, primarily with school. Assignments are always due soon, and readings never seize to occupy study time. The semesters around here may be short, but they sure are hectic.
So was the weekend, although in a slightly more social way. The church soccer team of mine had a 3-0 win in our 2. division Saturday. I’m playing center midfield for the Northern Pumas, and get to run around as much as I’d like. September 11th is our next and last game of the season.
Friday night I went downtown to Richmond Assembly of God. Accompanied by two friends, Chris from Oregon and Kishor from Nepal, we participated in one great
R&B-nite with Chido, my Zimbabwean friend, as a central character. The whole performance was follow-through and professionally done with music, rapping battle, Australian Idol parody and testimonies. A couple of hundred youth came, spread on the entire colour spectre of human skin.
