Kalde, nasjonale føtter
Nærmere midnatt ble jeg plutselig veldig usikker på hvorvidt jeg skulle dra på 17.mai feiringen i morgen (15. mai). I den svenske kirken i Toorak, rett sør for sentrum, skal der være en tradisjonell nasjonaldagfeiring med Gudstjeneste, tog, konkurranser, pølser og is. Ganske så lenge har jeg planlagt å besøke begivenheten, men i kveld var det plutselig ikke interessant lengre. Problemet var at jeg slet med å forklare hvorfor. Nasjonaldagen er, var og vil nok alltid være en svært viktig og symbolsk dag for meg, som for andre nordmenn. Jeg er veldig opptatt av at vi skal minnes hvorfor vi har friheten, at vi har den, og de som kjempet for den.Men det blir noe annet når det ikke er på selve dagen og heller ikke i Norge. I alle år har feiringen nasjonaldagen vært en fast post – vi har bare gjort det, liksom. Som barn var det alltid moro og spennende, slik at det ikke ble stilt spørsmål. I de senere år, har eksamener og utkobling kuttet den sermonielle feiringen noe i begge ender. I USA var det mer et hurra til meg selv, og følelsen av å ha vunnet statsmesterskapet i volleyball som fyllte dagen.
I kveld fikk jeg det plutselig over meg at jeg egentlig ikke hadde så lyst til å reise 1,5 time hver vei og bruke fire timer til feiring. Litt fordi jeg har en del arbeid som må gjøres ferdig så snart som mulig. En annen forklaring kan være at jeg ikke kjenner noen nordmenn her nede, med et par unntak. En tredje årsak er at jeg ikke kom til Australia for å bare gjøre norske ting – jeg har faktisk ikke gjort noe ”norsk” hele året (med unntak av å lage risengrynsgrøt). I forlengelsen av den tanken, har jeg blitt gradvis mer og mer vár om at jeg snart skal tilbake til Norge. Selv om jeg ser fram til å komme hjem, er jeg ikke like hypp på å forlate. Dermed føles noe helnorsk ikke helt rett. En siste årsak er at som voksen kan man bestemme litt selv hva man vil gjøre, når og hvor. Og når man lærer seg selv å kjenne, slutter man å i stor grad å dra på arrangementer, fester, feiringer etc man egentlig ikke har lyst å dra på. Det er ikke mye å hente i å telle timer på et sted når man føler man heller skulle vært et annet sted.
Da jeg strøk hvitskjorta tidligere i kveld, var jeg med ett overbevist om at jeg skulle være hjemme i morgen. Men det var veldig ubehagelig å plutselig ikke være overbevisst om hvor jeg ville, og samtidig ikke være helt sikker på hvorfor. I mitt liv hørere det sjeldenhetene til, og jeg følte meg med et veldig sårbar. Til gjengjeld får jeg forhåpentligvis gjort meg ferdig med Brasil-skrivinga for DinSide Reise.
<< Home