E: Back down under
Friday my globe circle was complete. In 95 days I have been through nine different countries, flown over 20 times, and met loads of wonderul human beings. But getting back to Melbourne was nothing but wonderful. There is a quota to how many impressions you can perceive before you need to get somewhere familiar to unwind. I felt great clearing customs to pick up my luggage for the last time in a while. After all this time away, it was just about right to arrive at a city where I didn't have to figure out where to live, what to do, who to see and so on. To come to a city where you feel home.
After chucking my stuff into my room, I headed straight for the Focus (International Christian Students) meeting where I met a lot of old oz friends, and eventually winded up at James Punton's place (as my stuff was still stored with marvellous Rachel & Russell Smith). Saturday was spent buying groceries for over 100 oz dollars (!), buying a pair of pants I didn't really need (but got cheap 'cause they had a rift) and eventually unpacking.
At night I was reunited with the whole (former) Chisholm bunch, at Flavia and Belle's place. It was super. We went out to some new RnB/hip hop place and came home sometime close to 4am.
Yesterday I joined a free bbq at the Eagle Bar at the uni. After watching a movie with some friends, I headed for church for more reunions and spiritual well-being.
Today I started school again. It feels all right, but my mind is still on all other things than academics. There is so much to do and experience outside of school.
E: Z New
Auckland, New Zealand. My final stop before the circle is complete. The bus trip from La Paz to Bolivia went well, when I finally was able to swap ticket from the company that never showed up. 25 hours in Chile's mos northern city was cheap, warm and interesting.
Then came the night flying. First to Los Angeles through Santiago and Lima. I arrived around 7 in the morning, headed down and strawled down Santa Monica and Venice Beach. Due heavy concetration of drops from the sky, I did not get to do my story of Muscle Beach as nobody showed up to lift weights. I did get to eat on Del Taco though - the Mexcian fast food place I enjoyed while
living in the States myself. 8:30pm night flight "second-night-in-a-row" took off, this time directly from LA to Auckland. 12,5 hours on one flight is personal record. So is that I also probably slept alomst half of them. Losing a day due to time zone crozzing was strange. For me 21st of February never existed.
I am two days away from having travelled around the world. This is day 93 out of 95 days of holidays outside of Melbourne. Monday school starts again. Boy, there is a whole lot of landing, unpacking, settling, greeting and preparing that needs to take place within that brief weekend coming up. But I chose it myself, and do not regret for a wink what I got to experience from all my travels.
After things calm a little in Melbourne, I will load heaps of pictures and give some better overview of my Kiwi exploring.
X: last leg in / siste etappe i Boliva
In 5,5 hours a taxi will take me to the bus terminal. In 6,5 hours I’ll leave for Arica, Chile – an 8 hour ride if on time. Saturday at 2:30 PM my flight leaves for Santiago, Lima and Los Angeles. After 13 hours in LA, I will head down for Auckland, New Zealand. That will make me loose one day due to crossing the time zone boarder. I’m excited to go, but sad to leave. I’ve had a wonderful time in Bolivia with magnificent people around me 24/7.
----
Om 5,5 timer vil en taxi bringe meg fra Caza Alianza der jeg residerer til bussterminalen. Om 6,5 time går bussen til Arica, Chile – en åtte timers busstur om den ankommer til avtalt tid. Lørdag 14:30 flyr jeg til Los Angeles via Santiago og Lima. Etter 13 timer i LA går et nytt fly til Auckland, New Zealand. Den turen inkluderer et tapt døgn, da jeg krysser tidssonegrensa. Jeg er gira på å reise, men det er alltid trist å forlate. Jeg har hatt en fantastisk tid i Bolivia med fantastiske folk rundt meg døgnet rundt.
På gjensyn-dikt
I løpet av måneden i La Paz, har jeg jobbet litt som kvasi-volontør; gjort en del frivillig arbeid og satt meg inn i en del av Misjonalliansens prosjekter - alt uten kontrakt. Dette i motsetning til de "virkelige" volontørene som faktisk bruker flere måneder her nede, uselvisk for andres beste. Dette er et dikt jeg skrev i dag (tordag) til ære for dem før jeg skulle dra:
Aldri så tungpustet som i La Paz sine bakker.
Aldri så nære himmelen som i Bolivias fjelland – så vakker,
Aldri så gjennomført folkeslag som Cholitaens koner.
Aldri før så morsomt som med sangkveldens blåsetoner.
Ingen volontør, men frivillig på Casa’en med egne fakter.
Ingen kontrakt, men kan skrive under på at jeg har fått mange gode kontakter.
Ingen forpliktelser, men har blitt behandlet som en likemann.
Ingen inntekt, men belønningen ”dere” tæres ei av tidens tann.
Alltid litt nøtter, en frukt, en kopp te.
Alltid et kortspill, en prat, en DVD.
Alltid litt hasjerlas, et smil, en debatt.
Alltid søvnsnakk, snorking og to dobesøk hver natt.
På kort tid ble individene en gjeng.
På ubestemt tid de hverandre treng.
På høy tid er det at volontørinnsatsen roses.
På tide er det at eventuell kritikk moses.
Månedsvis med ubetalt slit ene og alene for andre.
Månedsvis med oppofrelse av egne drømmer så tandre.
Månedsvis med kamp i rettferdens vrede.
Månedsvis med vilje til å inspirere og glede.
Å reise utvider, engasjerer og inspirerer.
Å forlate føles tungt, og deprimerer.
Å mønstre av gjør jeg i dypeste takknemlighet, hva mer kan jeg si enn:
Åh, det er vanskelig å dra, det er vanskelig å bli.
X: suits me / oppdresset
Costumized clothes debut Start on Friday. Ready on Wednesday. Materials for a little more than 1 and 12 US dollars per meter. Each production cost less than 50 dollars. From Bolivia I bring to tailor made suits. The style is Western. The textiles are in wine-red FLØYEL, while the other ones is brown/beige with golden stripes. Total expenses: 127 dollars. My tailor debut was both exiting, satisfying and met with unreasonable high level of nervousness. A male team of tailors let me influence the process as much as I liked to. I could choose, adjust, try and comment. The result was smashing, not only in the eyes of the undersigned.
----
Som kropp i skreddersydd dressStart på fredag. Klar til onsdag. Stoff til 8 og 80 kroner meteren. Rundt 300 kroner per produksjon. Med meg fra Bolivia har jeg to skreddersydde dresser. Snittene er vestlige. Tekstilene er i vinrødt og stripet fløyel, det andre i beige/brunt med tynne, gylne striper. Samlet prislapp: cirka 800 kroner. Min skredderdebut var spennende, tilfredstillende og møtt med unødvendig høy nervøsitetsnivå. Et mannlig skredderteam lot meg være med gjennom prosessen, lot meg velge, justere, prøve og kommentere. Resultatet var slående, ikke bare i undertegnedes øyne.
X: Forlover / Best man
A couple of days ago I was shocked, amazed, exhilarated and extremely happy for a question never asked me before. A friend since childhood asked me to be her best man for her upcoming wedding this July. Yesterday my overwhelming OF COURSE was confirmed. Now I am officially someone’s best man for the first time in my life. I’m so excited.
---------------------------
For et par dager siden ble jeg sjokkert, forbauset, oppgira og ufattelig glad for et spørsmål som aldri har blitt meg stilt forut. En barndomsvenninne, Marit Østrem Skoglund, spurte meg om jeg ville være forlover i bryllupet hennes (sammen med en annen felles venninne, Camilla Isaksen) til sommeren (juli). I går ble mitt overveldende SELVFØLGELIG bekreftet. Nå er jeg offisielt forlover for første gang i mitt liv. I’m so excited.
E: High and higher in Bolivia
Is lack of updates in English due to rudeness, laziness or simply that I have been far too occupied with exploring Bolivia lately? I’d like to vote for the ladder. Due to the fact that my program will not (necessary) be reduced the last couple of weeks I am here, this will be more of a synopsis.
Chacaltaya is a mountain ranging 5300 somewhat meters above sea level. During heavy snowfall, it is the highest ski lift in the world. Today it was only a few flakes and our party of eight brought bikes instead of alpine equipment. Riding down the narrow, steep slopes with rocks on one side and several meters of free fall on the other, was incredible. The nature was unfolded in impressing dimensions, gravel and water came spurting around the cycling-vehicle, the bike and the body was shaking, and the soul was celebrating. In the flatter parts where you cycle hard, the pulse rises fast and the heart beats hard. But as soon as the ground starts to descend, the pulse drops as a natural high arises. Instead of reattaching the bikes to the car when reaching the highway, three of us rode right down to and through El Centro. What a kick. Up until this moment I am still unsure whether the amazing nature or the crowded city was most fun. No matter what, this was my personal record high - in altitude.
Yesterday I visited the International Community Church – an Americanised, but really nice congregation.
I too headed for another check up with my eye doctor. As the few other controls since the operation, I get promising prognosis about the vision recovering. I will have one or two more inspections before I leave – reassuring.
Saturday was spent in one of the most traditional carnivals in South-America; Oruro. Take-off 3:20 am from La Paz placed us in the festivities around 10:00 am. A 2,5 kilometres parade of thousands of exited dancers in colour sparking costumes. From 10:30 until after midnight the bands and outfits made one always-remembering appearance. 26 blocks of bleachers on either packed with tourist and locals for carnival celebrations. Put into practice this means loads of viewing, clapping, snacks and water. But just as much it is a massive water and foam war. From children to senior citizens, you could either participate or just be a victim of the floating liquids. Towards the end of the day, the two sides of the parades started fighting against each other. The water balloons were so numerous that they almost turned into (rain) weather balloons.
Friday was spent with a shoe shiner project meeting. Extremely strong experience as we were able to worship together despite different culture, language and destinies. There are loads of shoe shiners in Bolivia and they are making everything but a lot of money.
I stay in the city part Obrajes in La Paz at Caza Alianza (House of alliance), working together with Misjonsalliansen (The Mission Alliance). The mission organization is the one I’m visiting and for whom I am doing some semi volunteer work. Put into practice it means journalism to promote and put publicity to the things happening in La Paz.
On Wednesday I visited the remote, little, poor, but extremely pretty Combabya and Pusa Pusa. Pictures will come and better describe in short what I mean.
After returning to La Paz, I headed directly onto the second half of the local soccer derby between Bolivar and The Strongest. The battle ended 2-2. One thing is that the stadium had around 30.000 spectators, but also the fact that I met the stopper and captain of Bolivar earlier during the week at his restaurant; Marco Sandi. Sandi is also a player at the national team.
I truly enjoy myself.
Tom flaske og lama
1) Det er i grunn utrolig hvor lenge man kan vente på de siste dråpene i en drikkeyoghurt flakse om man er skikkelig klar for det syrnede melkeproduktet. Det samme er kanskje tilfelle for oppvaskmiddel – viss du virkelig må vaske opp, eller ketsjup – om pølsa er virkelig smakløs.
2) I Bolivia har jeg sett lamaer ved flere anledninger. Det gir inspirasjon til teite ordspill. ”Lama for liten og lama for stor”, ”Lammet av lama” og ”Du Guds lama” for eksempel.
Sykling ned fra 5300 meter
Chacaltaya er en fjelltopp som strekker seg 5300 meter over havet. Man kan kjøre så å si hele veien opp til toppen, om man har en bil med krefter og en sjåfør med is i magen i møte med stripa mellom fjellvegg og skrent. Det snødde da vi kom opp. Vi er Andre, Sigrun med venninnene Hilde og Annbjørg, paret Per og Anne Gunn med sønn Andreas og undertegnede. Når det snør godt er dette verdens høyeste skitrekk, men det er flere år siden. Vi kom kjørende med fire sykler, for å sykle de ned igjen. Dessverre ville ikke forbremsen på den lånte sykkelen funke - sykkelen som tilhørte Sverre som ikke var med fordi han krasjet og ødela skulderen sist sykkeltur. Det blir til at jeg og Andre byttet på å sykle, mens Per syklet hele tiden og Sigrun delvis lånte bort sykkelen til Hilde.
Melkesjokolade og fastelavensboller blir funnet frem. Kan det bli mer norsk, bortsett fra det faktum at vi befant oss dobbelt så høyt som toppen av Norge. Så ufattelig klar personlig rekord høydemessig.
Å sette utenfor det steinruglete underlaget er et nærmest ubeskrivelig kick. Naturen utfoldes i imponerende dimensjoner, grus og vann spruter rundt trå-fartøyet som farer høydemeterne nedover fjellveiene, kroppen rister og sjelen jubler. I partiene der det flater ut og man selv tråkker på, stiger pulsen unormalt fort og hardt. Men så snart bakken begynner å helle nedover, går pulsen ned mens man blir skikkelig høy på naturlig rus. Man får tatt seg skikkelig ut, mens man ikke selv ser ut og samtidig sett på fantastisk landskap.
Da vi i underkant av et par timer nådde motorveien igjen, var jeg, Andre og Per for gira til å stoppe. Vi syklet likegodt hele veien til San Miguel, og drosje hjem derfra. Å slalomsykle seg gjennom sentrumstrafikken var nesten et like stort kick som fjellandskapet. Kanskje ikke like vakkert, men gosh så moro.
Karneval i Oruro
På vei til et karneval som er blant de mest tradisjonsrike i hele Sør-Amerika; karnevalskontinentet. Selv om Oruro ikke er den største byen, stimler massene mot felles arena. Noen bærer store fargesprakende gjenstander på skulderen. Det er tydelig at vi nærmer oss. De to guidene våre deler ut en plastbag med en reim. Inni ligger litt coca-blader, noen fargede sukkerbombekuler, en skumspray, en maske, og en regnponcho. Selv om det er strålende vær, skal få artikler viser seg å bli så gjeldende.
Bakenfor tribunene er det karnevalske unntakstilstander. Vannballonger, vanngevær og skum på sprayflasker selges i gedigne kvantum – for å kastes i neste øyeblikk. Man kan velge om man vil være delaktig i kampen eller bare offer. For våt og skummete blir man uansett. Her er soldatene både barn og pensjonister.
En 2,5 kilometer lang passasje med mennesker i farger, lyd og sollys. Fra 10:30 på morgenen til minst midnatt passerer stadig nye, festkledde utkledde med egne fargebomber av noen drakter og bevegelser til tradisjonell boliviansk musikk. Innimellom kommer rader med dresskledde korpsmedlemmer som tar oppmerksomheten til trommehinnene med blåseinstrumenter og trommer. Temperaturen for tilskuerne er så vidt overkommelig, men varmeenergien som skapes innenfor maskene og kostymene til danserne må være inhuman.
Ansiktene uten maske er smilende, men også duggsvette. Heldigvis får showfolket en og annen par minutter lang pause hvert 45 minutt cirka. Og blant fargegruppene traver hjelpere med knappenåler og vannposer.
26 kvartaler med fullstappede tribuner. Tusener av feststemte lokale og turister. Radene er på begge sidene av gata, er vendt mot kolonne-opptogene, men publikum beveger seg alle veier. Mye på grunn av vann- og skumkrigen. Nok skum har blitt ødslet til å kunne barbert alle de tusenvis av glatte karnevalsdamebena. Og skjørtekantene er nesten ikke-eksisterende. Utover dagen kanaliseres vannmengden til ”fienden” på motsatt side av paradegata. Antall vannbalonger er så omfattende at de nærmest blir til (regn)værballonger.
Våre guider står mye på andre siden av metallgjerdet for å stadig sette i gang taktfast publikumsapplaus eller åpne en ny boks øl. Drikke, is, meterhøye stativer med sukkerspinn og annet snop, druer, sigaretter og en ekstra poncho kan kjøpes for småpenger fra forbipasserende selgere.
Agosto er 15 år, kommer fra La Paz og sitter ved undertegnedes side mot slutten av dagen.
- Dette er f***ing awesome, utbryter han på engelsk.
Dette er hans debut, men han vil definitivt være med i opptoget selv en vakker karnevalsdag. Det er nokså vanlig, og ikke umulig om de virkelig vil og er villig til å legge ned tid og krefter før og under karnevalet.
Tidsforløp, lørdag 5. februar:
3:17: Irene, Maria, Mari, Camilla og Sindre gjesper seg ut av Casa Alianza. Sigrun med venninnene Annbjørg og Hilde kommer i drosje. Like etter kommer en minibus som tar følget med til sentrum.
5:40 Nesten to timer etter at vi kom til avgangsstedet, tar endelig bussen av. Listerot og dårlig organisering gjorde at det ble stillstand og rundkjøring i altfor lang tid – særlig ettersom det er midt på natta og alle er veldig klar over den ekstra søvnen de ble frarøvet.
7:55 Avgang fra frokostrestaurant. Inkludert i prisen var dette måltid bestående av te, brød, stekt egg, løk og noe kjøtt.
Ca 10: Ankomst Oruro. Etter å ha lagt vekk sakene og vært på do, trekker vi ut fra hotellet vårt for å innta tribunene (10:30).
12:00 Treretters lunsj; salat, pasta og kyllling&ris med gele til dessert.
18:00 Oppmøte hotellet for avgang
19:30 Avgang Oruro etter mye venting. Da det blir mørkt, siger øyelokkene delvis eller helt ned for de fleste.
23:45 Hjemme i Casa Alianza.
X: Tour de Norvège
Route finders will always give you the best way to travel. Or would they? A friend om mine from Australia made me aware of this amusing example:
1. Go to
MSN maps & directions
2. In the Start section, select "Norway" from the list box and enter
"Haugesund" into the "City" field
3. In the End section, select "Norway" from the list box and enter
"Trondheim" into the "City" field
4. Click on "Get Directions" ...
Well done Microsoft.
-----
Veiruteguider på nett gir alltid den beste reieruta, eller? En australsk kompis gjorde meg oppmerksom på følgende morsomhet:
1. Oppsøk
MSN Maps & Directions
2. Velg Norge som startland (country) og Haugesund som by (city).
3. I destinasjonsdelen (End) velg igjen Norge (Norway) som land (country), men denne gang Trondheim som byfelt (city).
4. Trykk på "Get Directions" (få veibeskrivelse)
Bra jobba, Microsoft
X: Operated sight / Operert syn
In brief until I have more typing time on my hands:
Saturday at 8 am I arrived at the clinic for my laser operation. The operation itself only lasted 20 minutes total. It all went well. I was patched up all of Saturday, but from Sunday morning I was able to see. The sight is gradually getting clearer, and within two weeks it will be totally normal. Imagine that; I’m going through all of this to get a nothing more than normal vision.
La Paz is still a great place to be – I’ll get back to that soon.
--------
Lørdag klokken 8 begynte prosessen for min laseroperasjon. Jeg var på klinikken i litt over en time, men selve operasjonen tok ikke mer enn 20 minutter til sammen. Alt gikk som det skulle. Jeg fikk bandasje over øynene hele lørdagen, men fra søndag morgen fikk jeg lov til å titte rundt i verda igjen med ”nye øyne”. Synet blir stadig klarere, og i løpet av to uker skal det være helt normalt. Tenke seg til at jeg går gjennom alt dette bare for å oppnå NORMALT syn.
Hele historien om hvordan det er å ta laseroperasjon i Bolivia kommer snart.
Bolivianske førsteinntrykk
I La Paz drar man opp for å komme til sentrum.
Menn med stresskoffert benytter seg av de sosialfulle minibussene som transport inn til sentrum. 1,5 bolivianos koster det for en 20 minutters tur opp til sentrum. Knapt en krone. Drosjesjåførene er oftere ute etter å svindle ferske gringos med å skru opp prisen en og to ganger. I verste fall må du ut med nærmere 30 kroner for ca. like mange minutter. Det blir banale tall for enhver med Norges Bank som finansiell katalysator, men proporsjonalt er det ingen som ønsker å betale 300% av vanlig takst.
Etter at passasjerene på minibussen har blitt omstokket for å slippe meg av, er mitt umiddelbare inntrykk noe som ser ut som en stereotyp gjeng bankranere. Trolig for å unngå skitt og lumske gasser, går skopusserne ikledd finlandshetter og hansker. Nærmest på hvert ett kvartalhjørne tilbyr de en klut-overhaling til de med dressko. På bakkenivå ligger mangt et slitt søskenpar med eller uten foreldre. En og annen besteforelder stikker også hatten frem her og der. Det tidsriktige er her, som i mange andre metropol i verden, å heller la vekslepengene gå til de vanskeligstilte som gjør et forsøk på å selge eller jobbe for livets opphold. Det skal skrives at man kan trenes til å overse, men hjertet tvistes og er altfor varmblodig til å ignorere håpløse skjebner.
På gata selges mye spiselig med høyt fett- og sukkerinnhold. Cola selges også på glassflaske. Kolossale kurver med bakverk, popkorn eller energibomber betjenes primært av kvinner i disse store skjørtene og med hatt over lang sort hår. Det vestlige øyet fokuserer kanskje mest på radene med piratkopiert underholdning. 10 kroner for snart-på-norsk-kino filmer.
Med ett smeller det drabelig få meter fra øret. Halvveis i fosterstilling ser jeg at det kun er et bussdekk som takker for seg. Passasjerene forlater bussen midt i gaten, og forlater fartøyet uanfektet.
Lenger ned i veien marsjerer drøye 200 mennesker bak en banner for demokrati. ”Que quere mas” roper de mens de veiver med små vimpler med rød, gul og grønn stripe. Et slikt tiltak møter jeg med blandete følelser. Godt er det med optimisme og tro på en forbedret situasjon. Samtidig er det åpenbart at tobarnsmoren på fortauet på andre siden av gata kjemper for tilværelsen uavhengig av styreform og politiske ledere – i alle fall så lenge hun selv kjemper på denne planeten.
Selv hovedgatene på steder ofte er mer forseggjort og kommersielt enn realiteten i landene, gir det en god indikasjon på et lands kultur, økonomi og funksjonalitet. Å traske langs "Prada" og gata navngitt 6. oktober i La Paz er intet unntak.
Etniske bolivianere generelt har særs furet og værbitt hud, og har enda større fysisk grunn til å ha det som sin nasjonalsang, - om det ikke er tilfelle allerede. Hudfargen er av brunere art. Kroppsbygningen og måten å bevege seg på, noe senket, opplevr jeg som et folk som har mye ydmyket, mye å bære på, men også mye indre kraft til å holde ut. Ellers karakteriseres kvinner med det sorte, ofte lange, håret, og menn med tydelige øyenbrun/øyne. Barna har et smil med mye forventning og glede i.
Forventning kan man ikke ha til været her. Det er bingo fra time til time hvorvidt himmelens sluser skal åpnes, om skyene skal være dagens bakgrunnsbilde eller den gule kula skal bestråle bakken. Men generelt ville en prognose a la ”varmt opphold” matchet tilstanden utendørs best. Og når sola setter i, er stoffer med solfaktor uvurderlig for naken hud. Høyfjellssol betyr lavere sol. Selv med kremete beskyttelse, skal det ikke mange stundene under himmelen før man kunne fått jobb som rødmannen i trafikklyset for fotgjengere.
Å bli tungpustet av å gå opp en trapp er merkelig. På idrettssiden har det alltid vært kondisjonen som har vært min sterke side. Er årsaken til at jeg sover ufattelig lett, og ikke særlig lenge, det faktum at jeg ligger øverst i en køyseng? Eller rett og slett at La Paz befinner seg 3400 meter over havet? Jeg tipper vel på det siste. Dette har likevel bedret seg ettersom dagene har forsert, da blodcellene begynner å venne seg til luftige trykk.
Det samme gjelder for så vidt blæra, som blir veldig fort lei overskuddsvæske. Angående avfallsstoffer, er kanskje det faktum at dopapir ikke skal kastes i do enda mer interessant. Forklaringen skal være kapasiteten til kloakksystemet. Ettersom det vanskelig kan bevises, skal jeg innrømme at jeg har latt celloluseproduktet forsvinne ned i avløpet. Jeg lurer på da hvordan det går med den ferdigfordøyde maten, om dopapir er en utfordring.
Utfordrende er det å spørre etter matretter på butikken man ikke kjenner på spansk. Da resten av vokabularet ikke er det mest omfattende, er det heller ikke bare bare å mime eggplante (berenjena på spansk). Ellers er det interessant med pasta i løsvekt og at osten du kjøper blir kuttet opp i skiver foran dine øyne. I matveien blir også de fysiske reglene noe tøyet grunnet høyden. Vann koker på 80 grader.
Livet er annerledes, pirrende og variert. Bolivia er bra.
