Bolivianske førsteinntrykk
I La Paz drar man opp for å komme til sentrum.Menn med stresskoffert benytter seg av de sosialfulle minibussene som transport inn til sentrum. 1,5 bolivianos koster det for en 20 minutters tur opp til sentrum. Knapt en krone. Drosjesjåførene er oftere ute etter å svindle ferske gringos med å skru opp prisen en og to ganger. I verste fall må du ut med nærmere 30 kroner for ca. like mange minutter. Det blir banale tall for enhver med Norges Bank som finansiell katalysator, men proporsjonalt er det ingen som ønsker å betale 300% av vanlig takst.
Etter at passasjerene på minibussen har blitt omstokket for å slippe meg av, er mitt umiddelbare inntrykk noe som ser ut som en stereotyp gjeng bankranere. Trolig for å unngå skitt og lumske gasser, går skopusserne ikledd finlandshetter og hansker. Nærmest på hvert ett kvartalhjørne tilbyr de en klut-overhaling til de med dressko. På bakkenivå ligger mangt et slitt søskenpar med eller uten foreldre. En og annen besteforelder stikker også hatten frem her og der. Det tidsriktige er her, som i mange andre metropol i verden, å heller la vekslepengene gå til de vanskeligstilte som gjør et forsøk på å selge eller jobbe for livets opphold. Det skal skrives at man kan trenes til å overse, men hjertet tvistes og er altfor varmblodig til å ignorere håpløse skjebner.
På gata selges mye spiselig med høyt fett- og sukkerinnhold. Cola selges også på glassflaske. Kolossale kurver med bakverk, popkorn eller energibomber betjenes primært av kvinner i disse store skjørtene og med hatt over lang sort hår. Det vestlige øyet fokuserer kanskje mest på radene med piratkopiert underholdning. 10 kroner for snart-på-norsk-kino filmer.
Med ett smeller det drabelig få meter fra øret. Halvveis i fosterstilling ser jeg at det kun er et bussdekk som takker for seg. Passasjerene forlater bussen midt i gaten, og forlater fartøyet uanfektet.
Lenger ned i veien marsjerer drøye 200 mennesker bak en banner for demokrati. ”Que quere mas” roper de mens de veiver med små vimpler med rød, gul og grønn stripe. Et slikt tiltak møter jeg med blandete følelser. Godt er det med optimisme og tro på en forbedret situasjon. Samtidig er det åpenbart at tobarnsmoren på fortauet på andre siden av gata kjemper for tilværelsen uavhengig av styreform og politiske ledere – i alle fall så lenge hun selv kjemper på denne planeten.
Selv hovedgatene på steder ofte er mer forseggjort og kommersielt enn realiteten i landene, gir det en god indikasjon på et lands kultur, økonomi og funksjonalitet. Å traske langs "Prada" og gata navngitt 6. oktober i La Paz er intet unntak.
Etniske bolivianere generelt har særs furet og værbitt hud, og har enda større fysisk grunn til å ha det som sin nasjonalsang, - om det ikke er tilfelle allerede. Hudfargen er av brunere art. Kroppsbygningen og måten å bevege seg på, noe senket, opplevr jeg som et folk som har mye ydmyket, mye å bære på, men også mye indre kraft til å holde ut. Ellers karakteriseres kvinner med det sorte, ofte lange, håret, og menn med tydelige øyenbrun/øyne. Barna har et smil med mye forventning og glede i.
Forventning kan man ikke ha til været her. Det er bingo fra time til time hvorvidt himmelens sluser skal åpnes, om skyene skal være dagens bakgrunnsbilde eller den gule kula skal bestråle bakken. Men generelt ville en prognose a la ”varmt opphold” matchet tilstanden utendørs best. Og når sola setter i, er stoffer med solfaktor uvurderlig for naken hud. Høyfjellssol betyr lavere sol. Selv med kremete beskyttelse, skal det ikke mange stundene under himmelen før man kunne fått jobb som rødmannen i trafikklyset for fotgjengere.
Å bli tungpustet av å gå opp en trapp er merkelig. På idrettssiden har det alltid vært kondisjonen som har vært min sterke side. Er årsaken til at jeg sover ufattelig lett, og ikke særlig lenge, det faktum at jeg ligger øverst i en køyseng? Eller rett og slett at La Paz befinner seg 3400 meter over havet? Jeg tipper vel på det siste. Dette har likevel bedret seg ettersom dagene har forsert, da blodcellene begynner å venne seg til luftige trykk.
Det samme gjelder for så vidt blæra, som blir veldig fort lei overskuddsvæske. Angående avfallsstoffer, er kanskje det faktum at dopapir ikke skal kastes i do enda mer interessant. Forklaringen skal være kapasiteten til kloakksystemet. Ettersom det vanskelig kan bevises, skal jeg innrømme at jeg har latt celloluseproduktet forsvinne ned i avløpet. Jeg lurer på da hvordan det går med den ferdigfordøyde maten, om dopapir er en utfordring.
Utfordrende er det å spørre etter matretter på butikken man ikke kjenner på spansk. Da resten av vokabularet ikke er det mest omfattende, er det heller ikke bare bare å mime eggplante (berenjena på spansk). Ellers er det interessant med pasta i løsvekt og at osten du kjøper blir kuttet opp i skiver foran dine øyne. I matveien blir også de fysiske reglene noe tøyet grunnet høyden. Vann koker på 80 grader.
Livet er annerledes, pirrende og variert. Bolivia er bra.
<< Home