Sykling ned fra 5300 meter
Chacaltaya er en fjelltopp som strekker seg 5300 meter over havet. Man kan kjøre så å si hele veien opp til toppen, om man har en bil med krefter og en sjåfør med is i magen i møte med stripa mellom fjellvegg og skrent. Det snødde da vi kom opp. Vi er Andre, Sigrun med venninnene Hilde og Annbjørg, paret Per og Anne Gunn med sønn Andreas og undertegnede. Når det snør godt er dette verdens høyeste skitrekk, men det er flere år siden. Vi kom kjørende med fire sykler, for å sykle de ned igjen. Dessverre ville ikke forbremsen på den lånte sykkelen funke - sykkelen som tilhørte Sverre som ikke var med fordi han krasjet og ødela skulderen sist sykkeltur. Det blir til at jeg og Andre byttet på å sykle, mens Per syklet hele tiden og Sigrun delvis lånte bort sykkelen til Hilde.Melkesjokolade og fastelavensboller blir funnet frem. Kan det bli mer norsk, bortsett fra det faktum at vi befant oss dobbelt så høyt som toppen av Norge. Så ufattelig klar personlig rekord høydemessig.
Å sette utenfor det steinruglete underlaget er et nærmest ubeskrivelig kick. Naturen utfoldes i imponerende dimensjoner, grus og vann spruter rundt trå-fartøyet som farer høydemeterne nedover fjellveiene, kroppen rister og sjelen jubler. I partiene der det flater ut og man selv tråkker på, stiger pulsen unormalt fort og hardt. Men så snart bakken begynner å helle nedover, går pulsen ned mens man blir skikkelig høy på naturlig rus. Man får tatt seg skikkelig ut, mens man ikke selv ser ut og samtidig sett på fantastisk landskap.
Da vi i underkant av et par timer nådde motorveien igjen, var jeg, Andre og Per for gira til å stoppe. Vi syklet likegodt hele veien til San Miguel, og drosje hjem derfra. Å slalomsykle seg gjennom sentrumstrafikken var nesten et like stort kick som fjellandskapet. Kanskje ikke like vakkert, men gosh så moro.
<< Home