På gjensyn-dikt
I løpet av måneden i La Paz, har jeg jobbet litt som kvasi-volontør; gjort en del frivillig arbeid og satt meg inn i en del av Misjonalliansens prosjekter - alt uten kontrakt. Dette i motsetning til de "virkelige" volontørene som faktisk bruker flere måneder her nede, uselvisk for andres beste. Dette er et dikt jeg skrev i dag (tordag) til ære for dem før jeg skulle dra:Aldri så tungpustet som i La Paz sine bakker.
Aldri så nære himmelen som i Bolivias fjelland – så vakker,
Aldri så gjennomført folkeslag som Cholitaens koner.
Aldri før så morsomt som med sangkveldens blåsetoner.
Ingen volontør, men frivillig på Casa’en med egne fakter.
Ingen kontrakt, men kan skrive under på at jeg har fått mange gode kontakter.
Ingen forpliktelser, men har blitt behandlet som en likemann.
Ingen inntekt, men belønningen ”dere” tæres ei av tidens tann.
Alltid litt nøtter, en frukt, en kopp te.
Alltid et kortspill, en prat, en DVD.
Alltid litt hasjerlas, et smil, en debatt.
Alltid søvnsnakk, snorking og to dobesøk hver natt.
På kort tid ble individene en gjeng.
På ubestemt tid de hverandre treng.
På høy tid er det at volontørinnsatsen roses.
På tide er det at eventuell kritikk moses.
Månedsvis med ubetalt slit ene og alene for andre.
Månedsvis med oppofrelse av egne drømmer så tandre.
Månedsvis med kamp i rettferdens vrede.
Månedsvis med vilje til å inspirere og glede.
Å reise utvider, engasjerer og inspirerer.
Å forlate føles tungt, og deprimerer.
Å mønstre av gjør jeg i dypeste takknemlighet, hva mer kan jeg si enn:
Åh, det er vanskelig å dra, det er vanskelig å bli.
<< Home