Ankomst La Paz
Endelig på plass. Bussturen fra Arica var rimelig omfattende, men komfortabel nok med lunsj inkludert i prisen, ikke for lange stopp på grensepostene i Chile og Bolivia og en vennligsinnet Ana fra Bolivia som satt ved min vinduspost.Bussen gikk nærmest som presis, 10 minutter etter 9:30, og reisen forløp i og seg komfortabelt. Sete 2 i midtgangen, ga god utsikt over fjellandskapet. På Chile-siden var ørkenen totaldominerende. Høydeforskjellene gjør landskapet mektig. Flere steder står små og større altre etter trafikkoffer. Rett etter Arica er de nok så frekvente.
Et par fjelloverganger, med grensekontroll i Chile (15 min) og Bolivia (26 min) før jeg endelig entret min hoveddestinasjon hva tid angår; Bolivia.
Bolivianske inntrykk
Brungrå langstrakte landsbyer. Fargerike klesdrakter. Lang sort håp, kjoler/skjørt og hatt eller caps. Mørk og værbitt hud. Selv om botettheten er liten, virker alle å være på vei. Likevel er det overmåte i lavt gir. Gamle kjøretøy står til reparasjon langs veien. Ubehandlet murvegger utgjør hovedkonstruksjonen. Noe er malt.
Stadige skilt og referanser til Jesus. Regn og smågrønt, mens snøtoppene ruver i bakgrunnen. Ved stopp merkes høydeforskjellen med uttynnet luft. Bolivianerne vet å kles seg, men ”ingen” bruker hansker. Småbygdene har kyr, høner, grønne marker, lima-dyr og mye ro.
Ankomst hovedstaden var litt av et syn. Å komme fra oversiden og se ned på det overbygde området kan vanskelig beskrives uten bilder. Med en buss i fart var jeg ikke for gira på å bruke opp filmen med nykameraet. Et lite apropos er at da jeg forsøkte digitalkamera i kveld, fungerte det faktisk i noen sekunder før det gikk tilbake i svartskjerm-modus. Er det håp?
Håp har i alle fall Misjonsalliansen. Casa Alianza bød på et flott møte med de fleste av voluntørene, hushjelpen og til sist Ben Tore og Lina Beisland som er misjonærparet her i tillegg til Sverre og Elise. Sverre har for øvrig brukket/bristet kragebeinet eller noe i den duren på sykkeltur. En sykkeltur jeg definitivt skal på, over 5000 meter over havet. At vi er på 3400 meter har jeg ikke merket noe til. Men jeg har fått streng beskjed om å ta det rolig til jeg høyde-avklimatiseres litt mer.
Rolig må jeg kanskje, forhåpentligvis faktisk, ta det om alt går i orden på øyesjekken i morgen. Jeg kan nemlig opereres allerede torsdag. Jeg tok en telefon til øyelege Fernando. Ettersom torsdag er operasjonsdagen, kan ting gå unna fort.
I morgen begynner spanskundervisninga også.
<< Home