X: World tour continues / Verdenreisen fortsetter
Norwegian soil will be out of sight until the end of June. The vacation stay at home, filled with work, visits and family, has been pleasing, restarting, financially rewarding and important as a time out from the last global six months. To travel somewhere is seldom tough, even if I this time know way to little about Sao Paolo, even less about Rio, just a touch about Bolivia and barely the minimum of New Zealand. I did not get to meet all the people I wanted to, pray, read the bible, work as much as I needed, go skiing and find a few days to totally relax. But a lot of things I did do.From Sunday I visited my siblings in the Paris of the Northern countries. It’s been a year since I visited Tromsø, and it felt good to be back. Monday we viewed “Ocean’s 12” at the movie theatres. Tuesday I had my debut at “Darklight”; the local name for lazer gun battle in dark rooms. As a part of my brother’s 20th birthday, 12 people met for loud music, high pulse and smoke. As Tuesday became Wednesday I headed home with my dad at the coastal line (casual cruise ship); Hurtigruta.
To leave a place on the other hand, is normally considerably tougher. I left Brøstadbotn, my home, yesterday and Oslo today. To leave from top joy normally feels as unnecessary and bad timing.
But I cannot wait. Not if I want to encounter the last continent in the world, which I haven’t visited yet. Additionally, I need to go to see Los Angeles and Auckland before La Trobe Uni’s semester commences. South-America beings in a day with the greatest city on the continent and one of the largest ones in the world; Sao Paolo.
The plane just landed on Heathrow. In four hours the next will take off for Madrid. Perhaps I’ll be able to watch the end of the Premier League battle LFC vs Man Utd?
Oslo was comfortable yesterday. After arrival a friend of mine, Inger, had invited me for pizza dinner. Then I headed for a volleyball practice with my old volleyball team. They have gotten better players since yesterday, but are still fairly unserious. Still, it was nice to train a little, and my right shoulder, which has been a pain mess when hitting since I got back to Norway, was not that bad. I even now feel as a part of the club, although I haven’t been around for the last six months or so.
---------------------
Norsk landejord vil være ute av syne til slutten av juni. Ferieoppholdet hjemme, proppet med jobbing, besøk og familier, har vært givende, nullstillende, økonomisk lønnsomt og viktig som et pusterom fra et helglobalt halvår. Å reise noe sted er sjelden vanskelig, selv om jeg denne gang vet altfor lite om Sao Paulo, mindre om Rio, kun litt om Bolivia og minimalt om New Zealand. Men å forlate et sted er som regel atskillig vanskeligere. Jeg forlot Brøstadbotn i går, Oslo i dag. Å dra fra høytrivsel føles stadig vekk unødvendig og dårlig timet. Jeg fikk ikke sett, besøkt, gått på ski, bedt, lest Bibelen, eller arbeide så mye som jeg ville. Men en god del ble gjort.
Fra søndag besøkte jeg mine søsken i Nordens Paris. Det er et år siden jeg var i Tromsø sist, og det var fint å være tilbake. Mandag dro vil på kinoen ”Ocean’s 12” på nye Fokus kino, påstått å være den beste i landet, og tirsdag var det debut på Darklight; laserpistol-kamp i mørke lokaler. Som en del av feiringen av min brors 20-årsdag, møtte vi 12 stykker til høy musikk, puls og røykføring. Jeg dro hjem med min far på hurtigruta natt til onsdag.
Men jeg kan ikke vente. Ikke om jeg skal imøtekomme den siste verdensdelen jeg ikke har besøkt ennå. Og i tillegg få sett Los Angeles og Auckland før semesteret begynner på La Trobes universitetet. Sør-Amerika starter med den største byen på kontinentet, og en av de største i verden; Sau Paulo.
Flyet har landet på Heathrow. Om fire timer går det neste til Madrid. Kanskje jeg får sett slutten av LFC-Man Utd?
Oslo var komfortabelt i går. Etter landing hadde Inger invitert meg på pizza på Sogn Studentby, etter at hun hadde låst seg ute for å komme meg i møte. OSI H1s mannskap er forbedret fra i fjor, men fortsatt nokså useriøst. Å trene igjen var godt, og høyreskulderen var ikke så ille. Jeg føler meg som en del av klubben, selv uten å ha vært der på de siste seks månedene.
Kjartan er koselig. Vi pratet om alt mulig til langt på natt, og jeg kan ikke skylde på de gode fasilitetene eller maten som årsak til at jeg ikke fikk sove for enda noe senere. Jeg er bare sånn. Det var også spesielt å se Jens-Petter og Erlend igjen.
<< Home