Museumstanker
São Paulo har mange museer, omtrent 70 i tallet. Tankene vandrer når man konsentrer seg gjennom utstillingene.1. Hva gjør noe kjent og annet bare til abstrakt visvas? Grensen er hårfin.
2. Blir vakter like lei kunst som gatekjøkkenansatte blir kvalm av fastfood?
3. Selv om man har dårlig tid, må man bruke minst to, tre blunk ekstra på hver kunstenhet. Dette for å beundre og/eller gi anerkjennelse/respekt til kunstneren for hardt (og som regel veldig bra) arbeid.
4. I flere sekunder av gangen er du den eneste som studerer et verdenskjent kunstobjekt. Et bilde av Van Gogh eller Picasso for eksempel.
5. Museer er på mange måter ikke-geografiske. På samme måte som flyplasser ser like ut.
Du er liksom i en konstruert virkelighet, parallelt med verden utenfor. Et museum er (som oftest) et bygg eller to der gjenstander fra andre steder eller tider er utsilt for at de besøkende skal hjelpes til å få innsikt i et sted eller tid som ikke finnes. Finnes ikke rett i nærheten, og i alle fall ikke like konsentrert. Et par sokker består av bomull som er spredt på et område av åkeren som er relativt mye større enn resultatet. Eller; man finner ikke appelsinjuice i naturen, men må plukke to-tre kilo av frukten for å lage en liter.
Etter litt om og men og en rolig start på hotellet, møtte jeg Fernanda og hennes amerikanske venninne Amanda i Liberdade – den japanske bydelen. Herfra travet vi videre til den første skolen i byen, den eldste og/eller største katedralen og andre småsteder rundt Sé, byens ground zero, midtpunkt og lignende. Det var litt merkelig å se flere kirkebygg med nokså mye graffiti påsprayet.
Jeg kjenner ennå ikke på byen som noe skummelt av noen slag. Jeg har hatt kamera, pengebok og mobil med overalt, enten å hånda eller i lommen, men har ikke hatt noe følelse av utrygghet. Det kan være naivitet, men det kjennes i alle fall godt ut.
<< Home