X: Famous departure/Kjendisavskjed
How often is leaving a highlight? Circa never. But with fantastic help from a bunch of good friends, my last airport visit in Australia (for a bit) provided a spray of laughter. We did a celebrity-skit.With a self-important look, shades and a black-dressed girl in each arm (Darshini and Miriam), I entered the international terminal. In front and behind me walked three body guards in suits and shades; Cherrine, James and Ah’dhu. With a dead-serious face, we marched inward the terminal. About 100 meters further down stood three wild fans (Flavia, Kele, Sejal and Jess) who went crazy when we came by. With printed A4 sized pictures and pens they tried getting autographs and pictures of “Dre.” More fans (Vincent) joined in shortly. The guards did what they could to keep the fans away. Most, if not all, heads turned and looked as we went through the airport. A few dared to ask who this “star” was, and seemed to know who I was when they were told “Dre” . Boy did we laugh when we shared the experiences afterwards in the café.
It wasn’t all joyous to leave. Wasted is a better description for how I felt about going. The fact that I’ll be away for an indefinably period of time became evident right before, during and in particular after I passed the door for the international passenger-only section. On the flight to Bangkok I thought about when and how I’ll return to Bangkok.
Belle, her sister Bo and Pete came to the rescue at the airport. It was splendid to see them again, in spite being bombarded with emotions, impressions and sleep deprivation. After the reunion, I went to crash in Pete’s house. It’s been over 40 hours since I slept last. Så much occured the last hours before I was to leave that sleep had to pass. It’s past midnight and I’ll be getting up around 5am. But I’m excited about focusing on other things than leaving.
---
Hvor ofte blir en avskjed et høydepunkt? Cirka aldri. Men med fantastisk hjelp fra et knippe godvenner, ble det også mye latter under mitt siste flyplassopphold i Australia. Vi utførte en kjendis-sketsj.
Med et innbilskt uttrykk, solbriller og en svartkledt dame i hver arm (Miriam og Darshini), entret jeg den internasjonale terminalen. Foran og bak gikk tre dresskledte livvakter (også i solbriller); Cherrine, James og Ah’dhu. Dønn seriøse alle sammen, ruvet vi innover terminalen. Rundt hundre meter lengre inn stod fire ville fans (Flavia, Kele, Sejal og Jess) som gikk amokk da vi kom forbi. Med utskrevne bilder (i A4-størrelse) og penner i hendene gjorde de det de kunne for å ta bilde og få autografen til ”Dre.” Flere fans (Vincent) kom til snarlig. Vaktene holdt fansen unna så godt de kunne. Mang et ansikt snudde seg, og et par kom bort for å spørre. Da noen svarte ”Dre,” nikket de og lot som de visste hvem de var. Vi lo godt da vi delte opplevelsene i kafeen etterpå.
Det var ikke bare velstand å forlate. Borkastet er et bedre ord. Det faktum at jeg forlot landet på uviss tid ble tydelig like før, under og spesielt etter jeg forserte den siste porten til den internasjonale sonen. På flyet til Bangkok, tenkte jeg på når og hvordan jeg kan returnere til Australia.
Belle, søstra Bo og Pete kom og hentet meg på flyplassen. Det var skikkelig godt å se de igjen, men litt søvnmangel og mange inntrykk gjorde det vanskelig å ta av. Belle og Bo er de jeg skal oppleve Thailand sammen med. Etter møtet dro vi hver til vårt. De hjem og jeg og Pete til hans hus med familiens sjåfør. Når jeg nå skal legge meg har det gått over 40 timer siden jeg sov sist. Så mye skjedde de siste timene, at søvnen måtte vike. Klokka har passert midnatt og jeg må stå opp om fem timer. Men jeg gleder meg til å fokusere på noe annet enn at jeg skal forlate.
<< Home